Onsdag, 28. oktober 2015

Den siste sprøyte – deretter håp.

I dag fikk jeg den femte og siste sprøyta i Hospiten Clinica Roca i San Agustin, og fredag er det undersøkelse av spesialist.

Til tross for at det egentlig ikke er noe hyggelig å ikke være fit-for-fight, så har det vært en fornøyelse å bli kjent med menneskene i dette huset. Det samme med medpasientene. De fleste hilser med et «hola» når vi kommer inn i resepsjon eller venteværelsene og et «adios» når vi forlater dem. Ikke overstrømmende, men bare hyggelig og oppmerksomt, slik at du føler at du er blant andre mennesker og ikke er bare alene. Det er vel derfor mennesker fra områder som her vi oppholder oss, opplever oss skandinaver som et kjølig folkeslag, akkurat som temperaturen i landene våre.

Jeg har fortsatt smerter, men mener at de er på vei tilbake, selv om nettene hele tiden har vært lite hyggelige.

«Men», som jeg sier til Inger Johanne, «i det siste har jeg har lest en del om fotballspilleren Enerlys kamp for å reise seg, fotballspilleren fra Fredrikstad som tar sin funksjonshemning så enormt sterkt og tappert og ikke gir seg, ikke på harde møkka, som vi sier der jeg kommer fra».

«Hva er det da jeg klager over da?», sier jeg til meg selv. «Litt ryggvondt som antageligvis snart går over?».

Etter sykehusbesøket tok vi bussen rett opp til San Fernando som er vårt nærmeste større handlesenter med fire store dagligvareforretninger, egentlig for å kjøpe en ny stol som erstatning for den jeg satt i stykker i dag tidlig.

Dessverre fant vi ingen stol, men derimot masse mat som vi egentlig ikke trengte, noe vi oppdaget da vi kom hjem.

En annen oppdagelse var at jeg var enda mer fri for smerte i rygg og høyrebein enn dagen før, og da i tillegg å lese om Enerly som har hatt en tiårsplan for å bygge seg opp, ikke helt opp, men bedre enn dagen før, gjør at det er lettere å leve med ryggvondt, med han som sammenligningsgrunnlag. Det er kanskje dumt å skrive så mye om ham, men jeg kan ikke la være å beundre slike mennesker som i tillegg til funksjonshemningene sine, reiser rundt og holder foredrag om livsverd.

Her er dagen på hell. Sola er i ferd med å stige ned i Atlanterhavet, og temperaturen er sånn cirka tjuefem grader. Vi har vært en tur nede i bassenget, badet et par ganger og soltørket oss like mange ganger. Livet er bare herlig!

Så er det de sakene vi leser om i de nedlastede avisene, om alt det som skjer hjemme i lokalpolitikken, i rikspolitikken og det som skjer i Europa og resten av verden, alt dette har lett for å bli vurdert som litt virkelighetsfjernt.

Men så vil jeg jo være med da, spesielt når det gjelder saker som rører ved mine dypere holdninger, og da synes jeg at det er viktig å si fra at dette er jeg enig i eller ikke enig i. Og det gjør jeg!

Tenk at dette er fullt lovlig og akseptabelt i vår verdensdel. Ikke bare har vi lov, men det er også forventet av oss.

Ha en fin dag alle sammen.