Tirsdag, 27. oktober 2015

Min fjerde injeksjon er unnagjort. Det betyr at det er den femte og siste i morgen. Deretter en dag fri og så undersøkelse av spesialist på fredag ettermiddag.

Ha! Da er jeg foreløpig ferdig. Forhåpentligvis.

Jeg har fortsatt smerter, både over rumpa og nedover i beinet, men jeg synes de blir svakere etter hvert.

Etter undersøkelsen skulle vi besøke vår venn Scott i tredje etasje i sykehuset, men han hadde heldigvis sluppet ut.

Akkurat nå har jeg vel det mange kaller kvalitetstid. Klokka er snart fire og Inger Johanne er på jentetur med Gro.

Hva jeg gjør? Hva er så kvalitetstid?

Etter min mening har hver dag et lass av kvaliteter. Jeg er for eksempel superglad for at jeg har en hustru som tar seg tid til å bli med meg på disse sykehusturene. Hun ordner opp mens jeg styrer med meg selv og stokken min.

Jeg er superglad for at vi har venner som tar oss med både hit og dit her nede. Jeg er superglad for at vi har venner som kommenterer og følger med oss hjemmefra. Dette er store kvaliteter hver eneste dag.

Snart kommer Inger Johannes kusine med mann, deretter venner fra Sandefjord og til sist Elsie og Svein, våre mangeårige venner fra Moss. Dette blir noen uker med store kvaliteter.

Våre spanske venner som vi denne gangen ikke har snakket så mye med, men det er opp til oss å ta kontakt. Vi kan hvis vi vil og har tid. Det er også kvaliteter.

På veien hjemover fra sykehuset, i bussen, sier jeg til Inger Johanne:

Jeg er glad for at dette skjedde her nede. Det gjør alt så mye lettere. Her er det enklere, varmere og mer behagelig. Om morgenen tar jeg på meg shortsen, t-skjorta og sandalene eller joggeskoene. Egentlig er joggeskoene best, sånn som jeg nå trenger stødig fortøy for å bevare både rygg og bein. Ikke noe mas med varme klær som skal av og på. Når jeg kommer til vaksinatøren trekker jeg bare ned shortsen, han smiler og klargjør sprøyta, jeg kommenterer at dette er «inyecctión numero quatro» og «la mañana es el ultimo». Han smiler igjen, presser vattdotten mot hullet som injeksjonsnåla har etterlatt seg, klapper meg på skulderen og lar meg ordne med påkledningen i ro og fred. Livet er godt å leve her nede.