Noen ganger er det kanskje ikke bare dumt at vi blir syke mens vi er i utlandet.

Onsdag, for ti dager siden, fikk jeg akutte smerter i beinet fra hofta og nedover, smerter som stadig forverret seg. Jeg brukte vanlige smertestillende, paracet og ibux, og etter hvert mer enn det som står skrevet som tilrådelig, for at det skulle virke.

Søndag ga jeg opp og ringte alarmtelefonen til reiseforsikringsselskapet i København, og ved ellevetiden henvendte jeg meg i skranken på Clinica Roca, et privat sykehus som jeg lå på i fjor med forstoppelse. Etter blodprøver og røntgen kom svaret. Det meste var bra, men jeg har en feil i ryggdelen over rumpeballen, mente legen. Feilen forplanter seg nedover i beinet og forårsaker smertene. Jeg fikk to typer tabletter og en type smertedempende gel samt time hos ortoped fredag den trettiende. Hvis smertene fortsatte skulle jeg komme tilbake og muligens overføres til sykehus for behandling.

Etter flere dager og netter i stolen i stua med beina opp i sofaen gjorde jeg en nye henvendelse til alarmtelefonen i København, og torsdag ble jeg innskrevet i sykehuset Clinica Roca med intravenøs behandling etter at de på nytt hadde gjennomgått de tidligere prøvene og røntgenbildene.

En natt på sykehus føles svært lenge. Kanskje fordi jeg ikke visste hvor lenge jeg skulle bli, og sånn var det for min romkamerat også, svensken Anders Lundgren fra Umeå. For han blir det nok en hel uke, om ikke mer etter et fall som medførte noe de kalte frakturskade i ryggen. Han måtte vente på et spesiallaget belte som skulle holde alt på plass.

Legene kom fram til at jeg har fått det som mange eldre mennesker får, og slik presenterte min utskrivningslege det:

Putene som holder ryggvirvlene fra hverandre, ser bra ut, bortsett fra den nederste som har gått i stykker. Dette skaper smerter som blir sendt til isjiasnerven og skaper betennelse nedover i beinet. Dette er slik han tegnet det opp, på et A4-ark.

Disse problemene vil antageligvis følge deg resten av livet og komme og gå, mente han. Derfor skal jeg de neste fem dagene få sprøyter, en hver dag, og deretter bruke tabletter når smertene kommer som verst.

«Vær forsiktig med krappe bevegelser», mente han, men jeg skal til en spesialist i samme sykehus om en uke, og han vil fortelle mer.

Akkurat nå er smertene nesten helt borte, men beina er slappe, og knærne svikter på en måte som er svært ubehagelig. De knekker sammen uten varsel.

Jeg har fått låne en spaserstokk av Gro, en stokk som reduserer presset på høyre bein, og jeg får mye støtte fra mennesker vi møter. Til og med på bussen reiser yngre mennesker seg for meg.

I dag, lørdag, fikk jeg den første sprøyta, og slik skal vi fortsette i fire dager til. I tillegg har jeg fått tabletter som kun skal brukes når de kraftigste smertene slår til, men i natt sov jeg i samme seng som min elskede, og det er lenge siden, over en uke siden.

Hvorfor innledet jeg med at det noen ganger ikke er så dumt at vi blir syke mens vi er utenlands? Svaret er enkelt: Så godt som ingen lang ventetid. Alt flyter greit. Tolkene står klare, nesten uansett hvilket språk vi snakker. Årsaken er selvfølgelig at vi har betalt vår reiseforsikring.

Men slik vil vi vel absolutt ikke ha det hjemme selv om vi stadig dreier i retning av private helseforsikringer som gjør at de som betaler, går foran i køen. De siste var kanskje en politisk vri.