AUF-ungdommen er igjen samlet på Utøya, og vi følger med på deres gjøren og laden og ønsker dem et godt opphold.

Mani Hussaini

Den nye AUF-lederen glitrer og viser at alt går an, bare man vil. Etter bare tretten år i Norge har han altså klatret til topps i AUF.

Men så hører jeg en av de eldre politikerne i radioen: «Det er bare å erkjenne det, vi har problemer med å omgås mennesker som har en annen kultur enn oss». Hvorfor det er slik, vet jeg ikke, men da jeg var bare noen få år gammel, ikke så mange år etter krigen, skjønte jeg at alle ikke var like akseptable. Det var to voksne som pratet sammen. Jeg tror det hadde noe med penger å gjøre. «Din jævla jøde», sa den ene til den andre.

Mange år senere husker jeg det fortsatt. Da vi leste om jødeutryddelsene under den siste verdenskrigen på skolen, fortalte jeg læreren om denne opplevelsen og ble raskt satt på plass. «Det kan ikke være sant», mente han.

Etter det snakket jeg ikke lenger om den saken, inntil jeg flere år senere hørte to andre voksne som jobbet på byens skipsverft. De pratet om dagens arbeid. «Den jævla nordlendingen kan ikke holde seg til akkorden», sier den ene, hvorpå den andre svarte «kan ikke de jævla nordlendingene holde seg der kommer fra?»

Da var det altså jøder og nordlendinger som ikke hørte hjemme der vi bodde.

Da jeg var åtte år flyttet vi til den andre siden av byen. Der lærte jeg at det var gjenger som ikke gikk så godt overens. Om det var alvorlig, vet jeg ikke. Jeg bare skjønte at det var visse regler jeg måtte lære å holde meg til, og derfor ble jeg kanskje litt mer forsiktig enn jeg egentlig behøvde.

En dag ble jeg fanget av den ene gjengen og bundet til en stolpe i et gammel grisefjøs. Der ble jeg pisket med tynne kvister. Jeg tror ikke det gjorde veldig vondt, men etter en stund forsvant alle, og etter hvert ble det mørkt. Jeg tenkte at det ikke var spesielt lurt å rope på hjelp. Da ville de vel komme tilbake. Utpå kvelden hørt jeg mor eller far rope på meg, og da torde jeg svare og dermed ble jeg satt fri.

Flere år senere fortalte mor at de hadde snakket med dem som holdt meg fanget og pisket meg. Da de spurte om hvorfor, svarte de bare at jeg snakket så pent. Vi hadde nok en litt mer avslepen dialekt der jeg kom fra, men at dette skulle være nok til å skille meg ut, syntes jeg var litt rart.

Jeg har seinere kommet til at det å skille seg ut, setter en i en litt utsatt posisjon. Jeg tror ikke dette bare er i Norge, men den regelen gjelder i alle fall der.