2015 08 08

«Det er bare å erkjenne det».

Det er noe som er i ferd med å skje i naturen. Vi har et meget stort vindu i vinterhagen vår.  Omtrent to meter bredt og tre meter høyt. Vanligvis er den øverste høyre del full av insekter, mest små fluer. I dette øvre høyre hjørne bruker vi å henge en insektsdreper, en slik som smeller hver gang et insekt forviller seg inn mot lyset i sentrum. I år har vi verken hatt insekter eller noen insektsdreper. Og det er ikke bare det.

På min morgen-gå-jogge-løpe-tur passerer jeg noen høye og frodige trær med små søte kirsebær. Kanskje det er moreller, men så har jeg lest meg til at det ikke er noe som heter moreller. Det heter altså søtkirsebær; har jeg da lest meg til. Uansett, disse bærene som vanligvis er svært populære blant småfuglene, har i år fått henge helt urørte. Ingen fugler har funnet disse søte kirsebærene interessante. Og det er ikke bare det.

Fra før har vi hørt og lest at biene, vepsene og humlene er i ferd med å desimeres på kloden vår. Vi er helt avhengig av at disse flygende pollineringsarbeiderne gjør jobben sin. Uten det arbeidet disse insektene gjør, vil verden etter hvert få for lite mat. Det blir da etter hvert en dødssynd å kverke disse. Vi for vår del, fanger dem som har forvillet seg inn i stua vår, med glass og slipper dem varsomt ut igjen samtidig som vi ønsker dem en fortsatt god arbeidsdag.

Alt for menneskeheten.

Disse morgenturene er forresten svært helsebringende. Ikke bare for kroppen, men også for tankene. Dumme tanker kan måkes ut, mens nye og positive tanker kan slippes inn. I dag tok jeg forresten med fotografiapparatet, og noen av bildene slippes kanskje til her.

Tror jeg.

Fotballungdommen samles til dyst denne helgen.

Parkens ender kvakker gjenkjendene hver gang jeg passerer dem.

Noen koser seg med andemating.

Sandarcupens deltagere er i ferd med å våkne.

Null trafikk = hygge.