Dagbok fredag 12. juli 2013

For noen uker siden fikk jeg epost fra en ungdomsvenn etter at han hadde vært til kontroll på sykehuset. Det er viktig å holde kroppen i form, mente han i sin epost. Derfor gikk det bra for ham.

Dette fikk meg til å tenke på hvordan jeg selv passet på helsen min. Det er nesten ett år siden jeg droppet all trening på grunn av skulder- og fotsmerter. Onsdag denne uken startet jeg på igjen, takket være den omtalte eposten. Opp klokken halv syv. Tre kvarter med gå-jogge-løping etterfulgt av armhevinger og situps. Jeg har bestemt meg for å kjøre programmet tre ganger i uken, mandag, onsdag og fredag. Kortisonsprøyte i skulderen har redusert betennelsen der og fotsmertene er nesten helt borte, men jeg har bestemt meg for å ta det hele forsiktig, i hvert fall i begynnelsen.

Disse morgenturene er rett og slett svært behagelige. Med herlige Nana Mouskouri på øret blandet med noe klassisk hører jeg allikevel fuglekvitter. Noen tuter til meg. Jeg ser ikke hvem, men vinker tilbake. Tankene flyter fritt.

I går sa vi ja takk til å være toastmastere i min brors bryllup, min Inger Johanne og jeg. Det er ni dager til arrangementet, så vi har ikke all verdens tid. Vi kjenner vår familie, men lite til brudeparets venner, men det er sommer og varmt, så vi gleder oss til det hele.

Jeg tenker på at jeg skulle ha malt huset, men det er altfor varmt, så jeg venter til det blir noe kjøligere. Varme husvegger er ikke det beste å male på, har jeg lest et sted. Malingen tørker for fort, og jeg er ingen profesjonell i det gamet. Egentlig, tenker jeg, er jeg faktisk en svært dårlig amatør. Så jeg avventer det hele. Malingen er i hvert fall innkjøpt og står klar i boden med koster, rørepinner og S-krok.

Til uken er det bespisning hos vår yngste datter i det nye DNB-bygget i Bjørvika der hun jobber med koordinering av møterom. Et fantastisk bygg med flere kjøkken, mange møterom og en digert torv med bord og stoler. Der har hun bestilt bord til oss fire, våre to døtre og Inger Johanne og meg. Hun jobber en del i sekstende etasje med utsikt ut over Oslofjorden. Kanskje det er der vi skal spise?

Jeg passerer Haukerødkrysset der det nye store bygget til Bjørnar er under planlegging og salg. Dyre leiligheter, tenker jeg. Jeg har sett prisene. Hvem i all verden vil betale så mye for å bo her oppe? Men, tenker jeg videre, Haukerød er jo populært for mange som føler tilhørighet til området og nærheten til Runarområdet og naturen rundt, er jo gunstig for dem som liker å mosjonere seg. Dessuten er det jo et knutepunkt for kollektivtrafikken. Min mor bor i området, og hun er svært fornøyd med å bo der.

Det suser i luften over meg, og jeg ser opp. Det er svaler i full fart. Vingene går som trommestikker. De synger sin spesielle sang og krysser hverandres kurs uten å treffe hverandre. Fantastiske fugler som alltid har fascinert meg.

Nå passerer jeg den nye Haukerødskolen. Den blir flott, i hvert fall for oss som ser den fra utsiden. Alt er i rute, har jeg lest i avisen, og elevene flytter inn ved skolestart til høsten, men det er lenge til.

Nå er det gangfart for meg. Jeg nærmer meg Pindsle, og armhevinger og situps venter. Deretter dusj og frokost sammen med min elskede hustru.

Sommeren er herlig, tenker jeg, her jeg sitter og skriver og tenker på hva vi skal spise til lunsj.

  – – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.comand translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.