Siste jul fikk jeg denne boken i gave av min bror og hans samboer. – ”Jeg tenkte at denne måtte være noe for deg”, sa han da jeg takket for gaven.

Jeg har tolv år bak meg til sjøs som radiooffiser, tolv år fra 1966 til 1978, og Michelets beskrivelser av skipsmiljøet om bord i bokens MS Tomar før den siste verdenskrigen brøt ut, er bokens beste del og den som stemmer best med de miljøene jeg selv opplevde, spesielt de første to årene mine der jeg var en av ti nordmenn om bord i en tankbåt i løsfart. Noe har jeg skrevet om i http://vestfoldingen.com.

Om Michelet er mye skrevet og beskrevet av andre. Jeg har aldri tidligere lest noe av ham og ble ganske overrasket over hvor godt han beskriver personer og miljø.

Han tegner et riktig bilde av hvordan det er å leve tett sammen med andre som er helt ukjente den dagen vi mønstrer på, mennesker som ofte er svært forskjellige fra hverandre og fra den nypåmønstrede. Han forteller levende om hvordan de forskjellige personene raskt tilpasser seg hverandre uten å forandre seg selv vesentlig og hvordan de lager sin egen verden med sine egne leveregler. Stadig reiser noen hjem etter en rask takk og farvel, og nye kommer om bord, og en dag er det ens egen tur. Takk, farvel og snart ny båt med nye kolleger.

Skipsmiljøet fokuserer ikke så mye mot Norge alene, men mot hele kloden der vårt land er en liten del av det hele. Alt diskuteres om og om igjen. Politikk, verdensanskuelse og filosofi. De fleste leser – og leser mye. Mange båter har egne biblioteker og bokkassene fra Handelsflåtens Velferdstjeneste er populære. Temaene rives fra hverandre, settes på spissen og mange må be hverandre om unnskyldning for de dristigste utsagn dagen før.

Det meste av boken handler om det som skjer om bord før krigen er et faktum, og det er i denne delen jeg føler meg mest hjemme. Hendingene i den siste delen, etter at krigen har kommet i gang, kjenner jeg kun igjen fra de korte meldingene som kom når noen drinker var kommet innabords hos en av krigsseilerne. Det var mange av dem de første årene jeg seilte. Når de var edrue var det svært lite de fortalte. Jeg tror at opplevelsene var for sterke, men når noen glass var kommet innabords, kunne det hende at det kom noen små fortellinger som raskt ble avsluttet når fortelleren følte at det ble for mye.

Et eksempel er en maskinist jeg seilte sammen med i over ett år. Jeg visste at han hadde seilt under krigen, men det var først etter en alvorlig skipsbrann at han fortalte fra sine krigsopplevelser, og fortellingen var slik. – ”Nå slutter jeg, Terje, to torpederinger, en grunnstøting og nå denne brannen. Nok er nok”. Den lovnaden holdt han. Neste gang vi snakket sammen, bygde han veksthus.

En annen var en stuert som gikk i land etter en torpedering som han aldri fortalte om. Noe seinere var han soldat under invasjonen i Normandie. Da jeg spurte om hvordan det var, svarte han: ”Seilingen var verst. I Normandie bare løp vi, vi løp, vi skjøt, vi kastet oss ned og løp videre”. Han fortalte aldri noe mer.

Jon Michelets bok er god, ni hundre sider går som en røyk, og det han skriver er godt og svært leseverdig.

 – – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.