Historien om Skogmannen (kapitel 28)

Det første Skogmannen gjorde da han kom opp på rommet var å gripe etter den tykke konvolutten som han så på sengen. Han rev den opp og så ned på bunken med eurosedler.

Hva faen, tenkte han. Hvorfor er de så spandable? Er det for at jeg skal passe på Åpenbaringen eller er det fordi jeg er så verdifull for dem? Uansett så er jeg fanget i garnet deres. Foreløpig.

Han åpnet den tynne mappen med flybilletter og leste det som sto skrevet. From Neaples to Bogota Aeropuerto Internacional El Dorado.

Bogota i Colombia, tenkte han. En ny bit i puslespillet. Finans i Norge, losjeorganisasjonen i Norge, motorsykkelgjengen i Norge, avlivningsordrer, camorraen i Napoli, den unge jenta som han kalte Åpenbaringen. Alt dette var små biter av et stort puslespill, et puslespill som han nå mente at han ante konturene av. Colombia, landet med korrupte politikere og Farc-geriljaen som drev med narkotikahandel kom nå i tillegg. Midt oppe i dette var han en mikrobrikke som ikke betød noe som helst. Han visste at han måtte komme seg ut av dette puslespillet, men foreløpig måtte han bare spille med.

Han våknet av at det banket på døren.

–          ”Due ore”, ropte en mannstemme høyt.

–          ”Bene”, svarte han bekreftende med samme høye stemme.

To timer, tenkte han. Om to timer ville de bli hentet og brakt ut til flyplassen som pakkepost. Han og Åpenbaringen. Han hørte dunkingen på døren til naborommet der Åpenbaringen lå og den samme stemmen med den samme beskjeden.

Det var varmt i rommet, men tross det frøs han. Lite søvn og uro i kroppen var nok årsaken. Han hadde ikke snakket med henne i rommet ved siden av siden de sto ved siden av hverandre på kontoret til den gamle i går. Hun hadde vært avvisende, så han tenkte at det fikk bli opp til henne når de skulle ta opp den gode tonen igjen.

Dusjvannet var heldigvis varmt, og han kjente at kroppen sakte kom i gang under de mange vannstrålene.

Etter å ha frottert seg tørr, knyttet han det store håndkleet rundt livet, barberte seg med sin seksbladede høvel og tok på seg de rene klærne som lå på stolen ved sengen. Siden han begynte med dette usikre livet, hadde han hver kveld alltid gjort klar de klærne han trengte for den neste dagen. Det var sikrest å være klar for rask avgang.

Han samlet sammen toalettsakene som han slapp ned i den tykke plastposen som han brukte som toalettmappe. Klærne i skapet var ikke mange. Ei tynn jakke, to piqueskjorter, to jeans, tre truser og tre par sokker. Han la alt i bagen med den lette jakka på toppen. De skitne klærne fra dagen før, la han i en annen plastpose som han presset sammen til en flat pakke. Denne rullet han sammen til en pølse som han presset ned i den ene kortsiden i bagen. Konvolutten med pengene, flybilletten og passet havnet i bagens sidelomme. Nå var han klar til å møte verden. Og ikke minst Åpenbaringen. Han gruet seg litt til det siste.

Det viste seg at han ikke hadde behøvd å engste seg. Da de satte seg i bilen utenfor porten var den unge piken blid og like yndig som de første dagene da de spaserte i parken bak huset de bodde i.

–          ”Jeg gleder meg til å komme vekk fra dette stedet”, hvisket hun til ham mens hun presset seg inntil ham i baksetet.

Han snudde seg mot henne, fortsatt forbauset over stemningsskiftet.

–          ”Hvorfor rynker du pannen din”, sa hun leende til ham. ”Gleder ikke du deg da?”

Han lot være å svare for å unngå å bryte den gode stemningen, men kysset henne takknemlig på øreflippen.

Veien ut til flyplassen var full av andre travle bilister som sikkert også skulle reise med de tidlige flyene. Sjåføren kjørte konsentrert og skiftet stadig til nye filer mens han kikket i sidespeilene mens den like alvorlige sidemannen hele tiden speidet rundt dem mot den andre trafikken. Det ser ut til at situasjonen er mye mer alvorlig enn den gamle ga uttrykk for dagen før, tenkte Skogmannen.

Da sjåføren stoppet foran dørene til avgangshallen, var sidemannen raskt ute av bilen, åpnet sidedøren der Åpenbaringen satt.

–          ”Presto”, sa han kort til Åpenbaringen som fulgte oppfordringen hans, mens Skogmannen fulgte etter.

Etter dette så de ikke noe mer til noen av dem de hadde blitt kjent med under det lange oppholdet i huset i Napoli.

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Historien om Skogmannen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s