”En søndag ved bassenget i Kigali” av Gil Courtemanche (10. november 2012).

Kan mennesker utvikle seg av seg selv i en så gal retning som det som skjedde i Rwanda? Hvem er skyldige og hvorfor ble de skyldige? Hvem satte i gang prosessen som førte til at menneskene ble så aggressive mot hverandre? Har alt sin bakgrunn i at folket ble delt opp i grupper? Og hvem var det som laget disse gruppene og som ga gruppene navn?

Dette er bare noen av de spørsmålene jeg stiller meg mens den ferdigleste boken ligger lukket på magen min, etter at de siste ordene er lest. En bok jeg anbefaler for alle, og spesielt for dem som synes det er okey å sette navn på folkegrupper og beskrive hvordan disse folkegruppene er.

Her i landet har vi mange grupper av mennesker, grupper som vi har satt navn på. Fra gamle dager har vi samer. Senere fikk vi jøder, og i nyere tid har vi muslimer. De fleste av oss har lett for å beskrive hvordan disse folkegruppene er og hvordan de skiller seg fra de andre og oss.

I boken ”En søndag ved bassenget i Kigali” leser vi om hutuer og tutsier, hva som skiller disse fra hverandre, mens de aller fleste helst vil være bare rwandere. Vi får følge Gentille, den vakre piken som mener at hun er hutu, men ser ut som en tutsi og canadieren Valcourt, dette paret som blir forelsket i hverandre. Vi følger deres nyoppdagede og gjensidige forelskelse og kjærlighet til hverandre og til de andre rwanderne rundt bassenget i Kigali, alt mens massakrene utvikler seg uten at verken FN eller enkeltland tar bryet med å gjøre noe med det.

Noen ganger, mens jeg leste boken, tenkte jeg på nazistenes gruppering av mennesker. Jeg tenkte på hvordan vi i bøker har lest om negere, indianere, mongoler, gule, sorte, brune og hvite. Hvordan de ser ut, hvordan de lever og hvordan de oppfører seg. Alt for å lage forskjeller, mens vi egentlig alle sammen bare er mennesker.

Jeg tenker på enkelte norske politikere som entusiastisk og noen ganger aggressivt gjerne beskriver våre nye landsmenn som annerledes enn oss andre, mens vi andre ikke er like i det hele tatt. Vi er mennesker, og det er den eneste likheten. Vi ser forskjellige ut, alle sammen. Vi liker ikke det samme, alle sammen. Vi oppfører oss ikke likt. Men alle sammen er mennesker. Det er den eneste fellesnevneren.

Boken ender med at hovedpersonen beskriver de nye makthaverne i Rwanda som tutsier, mens hutuene er den utsatte gruppen. På den måten kan det samme skje igjen, men da med motsatt fortegn. Jeg tenker at det å gruppere mennesker og sette navn på gruppene, i seg selv er farlig og menneskefiendtlig.

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Bokomtale, Lest en bok og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s