For en måned siden hentet jeg to bøker på biblioteket. Den en var Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjonen og den andre var ”Selv Tausheten Tar Slutt” av Ingrid Betancourt. Dessverre var jeg litt for optimistisk med hensyn til lesehastigheten min, og det straffet seg. I dag fikk jeg beskjed om tilbakelevering til biblioteket mens jeg fortsatt hadde over hundre sider igjen av den siste boken, noe jeg likte svært dårlig, men jeg setter meg på lånelisten igjen, og da får jeg den forhåpentligvis tilbake innen et par måneder, slik at jeg får lest resten, og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Slik var det nok ikke for Ingrid Betancourt som ikke visste om hun kunne forvente noe annet enn livet som fange i jungelen.

Hun beskriver i boken sine seks år i fangenskap hos Farc-geriljaen, seks år der hun og hennes medfanger opplevde både det beste og det verste fra sine medfanger og fra geriljasoldatene, og ingen av dem visste om de noensinne ble fri fra livet i jungelen. Medfangene ble drevet fra leir til leir, og geriljasoldatene ble kommandert til å drive dem fra sted til sted, hele tiden med bevisstheten om at dette var et liv der de ikke kunne bestemme noe over seg selv.

Når jeg i dag legger fra meg boken uten å ha lest den ferdig, forlater jeg Ingrid Betancourt mens hun fortsatt er fange og gleder meg til å ta den fatt igjen om et par måneder for å oppleve frigivelsen sammen med henne, for i dag vet vi jo at hun til slutt slapp fri fra fangenskapet, mens mange andre fortsatt lever fangelivet i Colombias jungel.

Hun har jo vært i Norge, Ingrid Betancourt. Jeg har sett henne på TV, denne tapre damen, men hvordan hun har det inne i seg, vet jeg lite om. Etter seks år i fangenskap der trusselen om å bli skutt hang over henne hele tiden, der ydmykelsene sto i kø, både fra medfangene og fangevokterne, er det lett å forestille seg at utryggheten nok er like stor som vissheten over endelig å ha fått friheten tilbake.

Om noen dager starter fredsforhandlingene i Oslo, fredsforhandlingene mellom geriljaen og myndighetene i Colombia. Vi får inderlig håpe at disse ender med en fredelig avslutning på stridighetene og frigivelse av resten av fangene i jungelen.

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.