Historien om Skogmannen (kapitel 26).

Etterforskeren låste døren bak seg. Han hadde pakket ut og dusjet. Nå var han klar for et måltid som skulle være noe annet enn den triste maten på flyet. Han hadde sett et program på TV der flere italienske pizzaelskere uttalte at ingen pizza var bedre enn dem de kunne få i Napoli. Flere uttalte at de reiste til Napoli bare for å spise pizza. Han var sulten og klar for å oppleve det han hadde sett i TV-programmet. Hotellet som journalisten hadde bestilt for ham, var gammelt og litt slitt, men det hadde en viss stil over seg. Både korridorene og resepsjonen hadde tykke og mørke gulvtepper som dempet alle lyder. Fargene på tak og vegger var også mørke. Palisander, tenkte han i det han gikk mot resepsjonsdisken og la fra seg nøkkelen.

–          ”Helminsen?”, hørte han en stemme ved siden av seg.

Han snudde seg mot stemmen og så en mann på sin egen alder. Sånn litt over femti, tenkte han idet han nikket bekreftende.

–          ”Giosa Argyros”, presenterte mannen seg. ”Freelance journalist av gresk avstamning. Derav etternavnet”, smilte han. ”For mange hundre år siden var det vi grekere som styrte her i Napoli, men det var inntil romerne overtok rundt tre hundre år etter Kristi Fødsel. Skal vi finne et sted å spise. Napolitansk pizza er uovertruffen”, fortsatte han.

Etterforskeren rakte frem hånden og presenterte seg med både fornavn og etternavn, selv om journalisten tydeligvis visste navnet hans fra før.

–          ”Vi kan prate mer mens vi spiser”, sa journalisten og la armen sin bak ryggen på etterforskeren og førte ham mot hotellets brede utgangsdør.

Ute på gaten gikk han foran uten å sjekke om etterforskeren fulgte med. Ti minutter senere, etter å ha skiftet gater flere ganger, var de fremme ved en restaurant som ikke så særlig prangende ut, og over halvparten av bordene var opptatt av mennesker som snakket italiensk.

–          ”Her er det ikke mange turister”, sa etterforskeren for å bryte tausheten.

–          ”Vi forteller de færreste utlendingene om de beste stedene”, svarte journalisten med et skjevt smil, og la til: ”så du er blant de spesielt innvidde”.

En servitør kom raskt til og førte dem til et bord innerst i et hjørne. Han tok imot bestillingen fra journalisten og forsvant. Kort etter var han tilbake med en mugge med husets vin sammen med to glass og forsvant igjen. Etterforskeren skulle til å si noe, men den andre dempet ham med hånden.

–          ”Et øyeblikk”, sa han. ”Snart kommer maten. Vi spiser og så snakker vi”.

Han fylte glassene med rødvinen og løftet det ene mens han frembrakte det vanlige ønske om god helse ”buona salute” til mannen på den andre siden av bordet. Deretter ble han sittende og betrakte ham. Etter et par minutter nikket han fornøyd til seg selv, stakk hånden ned i jakkelomma og hentet opp en mobiltelefon. Han tastet inn en melding og var ferdig da servitøren kom med to pizzaer på hver sin treplate. Han satte dem på enden av bordet sammen med to sett kniver og gafler og forsvant igjen med et ”bon appetito”.

De to ved det runde bordet i hjørnet tok hvert sitt bestikksett og begynte å spise. Ansiktene endret seg til tilfreds ro mens de nøt smaken av maten. I blant løftet de glassene sine, så på hverandres ansikter, drakk, løftet glassene på nytt og viste med sine tilfredse og smilende ansikter at dette smakte dem godt.

Endelig var treplatene tomme. Journalisten fylte glassene på nytt før de begge lente seg tilbake og ventet på at den andre skulle begynne å si noe. Det forble taust; ganske lenge før journalisten begynte:

–          ”Du ville ha hjelp til å finne en nordmann som har skjult seg her i byen?”

Etterforskeren nikket uten å si noe.

–          ”Da må du fortelle meg litt mer. Byen er stor og det er lett å skjule seg hvis du har noen som kan hjelpe deg”.

Etterforskeren nikket igjen og begynte å fortelle det han visste.

–          ”Har du et foto av ham?”, spurte journalisten da etterforskeren var ferdig.

–          ”Ja”, sa han og la fotografiet på bordet.

–          ”En ganske alminnelig utseende middelaldrende mann?”, kommenterte journalisten. ”Jeg tror vi begynner med å aktivisere mine kontakter. Vi stikker innom en av avisene som jeg jobber for og får distribuert bildet via mobiltelefon til mine kontakter. Etterpå skal jeg vise deg noe av det Napoli har å by på av det de færreste turister ser”.

 – – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Historien om Skogmannen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s