Han begynte å bli kjent med hvordan kontoret så ut nå. Don’en satt tilbakelent i den høyryggede stolen sin. Han la merke til at den hadde kraftige armlener av skinn, akkurat som resten av stolen. Hele det avlange rommet med peisen, det lange konferansebordet, det mørke skapet, det digre skrivebordet, alt oste av styrke og soliditet. Det var det samme med ansiktet til den eldre mannen. Et kraftig ansikt, furet av all verdens visdom og påkjenninger med et hår like stritt og grått som fjellene han kjente hjemmefra.

Det er akkurat som den organisasjonen vi alle er en del av, tenkte han. En tung og upåvirkelig masse som alltid har vært og alltid vil bli. Selv om menneskene dør og blir byttet ut med andre, så vil gruppesystemet forbli uforandret. Det strekker seg over landegrensene og holdes sammen av tråder som jeg ikke ser og infiltrerer alt den ønsker å infiltrere. Politikerne, fagorganisasjonene, finansorganisasjonene, moteindustrien, narkotikakartellene, sandindustrien, steinindustrien, avfallsindustrien og ikke minst losjeforeningene som består av vanlige mennesker som opererer skjult for dem som står utenfor. Alt vi er avhengig av infiltreres. Hvorfor? Bare fordi menneskene liker penger og makt? Eller er redde?”

–          ”Har du hvilt deg?”

Den eldre mannens stemme brøt inn i tankene hans. Øynene hans så undersøkende inn i hans som om de forsøkte å nå fram til tankene i hjernen innenfor pupillene.

–          ”Hva tenker du nå?”, fortsatte stemmen.

–          ”Jeg vil vite hva vi kan gjøre og ikke minst hva du vil ha meg til å gjøre?”, svarte han.

Han tenkte på det som hadde skjedd, dypt der nede i kjellerrommet. Dette at de hadde testet ham. Testet ham for hva?

Mannen bak skrivebordet snudde seg nitti grader mot den hvite murveggen nærmest ham. Han ble sittende i den stillingen en liten stund som om han drømte seg bort.

–          ”Jeg mistet datteren min”, sa han. ”For flere år siden. Hun ville vært på hennes alder nå”.

Han nikket sidelengs med hodet mot det andre huset, det på den andre siden av patioen utenfor døren.

–          ”Jeg vil ikke at det samme skal skje med henne”.

Han tok en pause. Snudde stolen mot skrivebordet igjen. Han åpnet en skuff og tok opp en bilderamme som han holdt med baksiden mot besøksstolen. Han så selv lenge på forsiden før han snudde det mot den yngre. Skogmannen så på bildet av en smilende tenåring. Hun holdt i bisselet på en svart hest mens hun så direkte inn i kameralinsen. Tretten eller fjorten år, tenkte han.

–          ”Dette er det siste bildet som ble tatt av henne. Det er en farlig verden vi lever i”, la han til. ”Den var i hvert fall altfor farlig for henne”, la han til.

Han grep tak i kanten på bilderammen, så på bildet igjen og la det tilbake i den åpne skuffen før han skjøv den på plass.

–          ”Det er ikke så ofte jeg ser på henne lenger. Det gjør for vondt”.

Han løftet hodet opp fra skuffen og så på den yngre. Øynene hans var fuktige.

–          ”Sorg eller sinne?”, tenkte skogmannen.

–          ”Du skal passe på henne slik at hun aldri kommer til skade. Når dere går ut i byen vil alltid noen av gutta passe på dere begge. Men det er hun som er den viktigste. Ikke bare for dem. Også for deg.”

–          ”Jeg forstår!”

–          ”Hvis du svikter – – – ?”

Mannen i den dype stolen sa ikke mer. Han trengte det ikke. Skogmannen forsto at livet hans var avhengig av at hun ikke kom til skade. Det passet ham bra. De to tenkte likt i forhold til henne på den andre siden av patioen.

Den eldre nikket alvorlig med hodet med øynene sine naglet til hans.

–          ”Jeg vet at vi forstår hverandre. Jeg stoler på deg og dine evner”.

Han reiste seg fra stolen, snudde seg og åpnet skapdøren. Den yngre så ned på det flate håndvåpenet som ble lagt på skrivebordet foran ham. Ved siden av våpenet lå en liten blå eske av papp.

–          ”Dette er ditt fra nå av. Du skal ha det med deg overalt. Til og med når du sover”.

–          ”Gi beskjed til en av oss før dere går ut av porten. Vent ti minutter, så er alt klart. Da kan dere bevege dere hvor dere vil”.

Skogmannen gikk sakte over patioen etter praten. Han skrådde over mot passasjen ut til parken på baksiden. Han trengte litt tid for seg selv. Vi kan jo ikke være her til evig tid, tenkte han.

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.