Historien om Skogmannen (kapitel 9)

Tankene ville ikke slippe taket der han lå på granbaret i tømmerkoia og snuste inn den herlige duften av jul. Det var slik han ofte hadde det. Lukter frembrakte minner, og lukten som kom fra nålene på grankvistene, fikk ham først og fremst til å huske barndommens juler selv om dette var sommerhalvåret i Norge.

Det hadde vært mange jobber etter den første som egentlig ikke var en jobb, selv om han hadde fått beskjed om at det var avsatt penger til ham i en utenlandsk bankorganisasjon, ganske mye penger. Han hadde takket ja, men hadde spurt om han de kunne ligge der til han eventuelt ville komme til å trenge dem. Han hadde ikke trodd at det ville bli aktuelt, men han så på dem som en reservebeholdning som kunne hentes hvis det skulle bli nødvendig.

Han visste nå at han var en merket mann hos noen, for en stund etter at han hadde kommet hjem lå det et brev i postkassen hans. Konvolutten hadde vært umerket, ingen avsender, kun hans eget navn og adresse. Han hadde åpnet den på vei inn døra og hadde stanset rett innenfor for å lese.

–          ”Jeg ville satt pris på et møte i nærmeste fremtid. Vennligst ring telefonnummer xx xx xx xx”.

Det var kun disse to setningene som var maskinskrevet på det hvite arket. Ingen signatur eller avsender.

–          ”Kanskje det er en jobb?”

Men i så fall ville det jo vært en avsender på brevarket, et firmanavn som brevhode. Han hadde ment at han fikk ringe telefonnummeret og høre.

Det hadde ikke vært så greit etter at han hadde kommet hjem fra Middelhavet. Kona ville selvfølgelig høre om hvordan Aliénor hadde det. Heldigvis hadde han ikke truffet henne etter fergeturen med hennes nå avdøde mann, så han hadde helt ærlig kunnet fortelle henne det hun hadde fortalt ham. Ellers hadde han vært mye tausere enn tidligere. Når kona hadde ymtet innpå at de burde snakke sammen, svarte han ikke annet enn at det ikke var så mye å snakke om.

Etter hvert ga hun opp. De hadde snakket mindre og mindre sammen, og da han hadde sagt at han trengte å komme seg litt vekk, hadde hun bare nikket bekreftende. En dag hadde han mottatt brev fra advokaten hennes. Han hadde ikke giddet lese brevet, bare signert der det sto et kryss. Etter hvert hadde det kommet flere brev og skjemaer som han hadde signert, men nå var dette svært lenge siden. Han levde i sin verden og hun i sin.

Han hadde latt det gå noen dager før han hadde ringt telefonnummeret. En hyggelig mannsstemme hadde svart, og de hadde avtalt å møtes på et av byens hoteller. Han hadde ikke visst mannens navn da, og det visste han fortsatt ikke. Etter hvert tenkte han at det var best slik.

Mannen satt ved det bordet han hadde sagt i telefonen at han ville sitte. Av utseende og bekledning hadde han vært helt ordinær, men han hadde smilt imøtekommende, reist seg og håndhilst. Uten å si navnet sitt eller noe annet hadde han lagt et hvitt brevark på bordet. På arket sto det kun ett navn, navnet på fergen. Fergen der han hadde gått om bord sammen med Aliénors mann og gått i land alene.

Han hadde blitt iskald i hele kroppen. Hva var dette? Visste denne mannen noe? Selvfølgelig visste han noe. Ellers hadde han vel ikke visst om dette skipsnavnet.

–          ”Hva er dette?”, hadde han spurt.

–          ”Det vet du”, hadde den andre svart, ”jeg vil at du skal jobbe for oss”.

Slik hadde det hele startet. Den første jobben var som den første. Bare at denne gangen var det en person han ikke kjente. Bli kjent. Noen drinker. To tabletter. Opp på dekket som to personer der den ene støttet den andre. Da båten klappet til kai og alle måtte gå i land, var antallet personer redusert med én, i forhold til det antallet som gikk om bord en dag tidligere.

Han hadde ikke lest aviser de neste månedene. Han hadde dratt rett til skogs. Ville ikke vite noe om hvem den andre var. Det eneste han visste, var at den andre fortjente det, på en eller annen måte. Det var dette som gjorde at han følte at han bare gjorde det som var riktig.

–          Rettferdighet!

Dette hadde hele tiden vært hans forsvar overfor seg selv.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Historien om Skogmannen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s