Jeg halter den siste delen av dagens morgenmosjonstur.

–          ”Trening er for friske mennesker”, sa en kamerat. ”Det er derfor du kan trene. Fordi du er frisk”.

–          ”Åh?”, svarte jeg. ”Jeg trodde jeg kom i bedre form av å trene”.

–          ”Hvor har du det fra?”, repliserte kameraten. ”Å trene er det samme som å gjøre hardt kroppsarbeid, og hardt kroppsarbeid gjør at vi sliter ut kroppen vår og gjør den sjuk”.

Kameraten visste mye om slike ting, så det var bare å godta det han sa. Hans filosofi var at den kroppen vi var tildelt fra den som styrte over slike ting, burde stelles pent med slik at den ville holde lenge.

Jeg legger meg på matta i gangen hjemme etter mosjonsturen for å gjøre armhevninger, beinløft og de andre øvelsene som jeg har lest om skulle være så bra.

–          ”Fanken”, nå fikk jeg vondt i skulderen også.

–          ”Smerter er ikke bra”, mente den samme kameraten. ”Spør legen”, fortsatte han. ”Smerter er signaler kroppen gir hjernen for at du skal slutte med det du gjør. Stell pent med kroppen din, så har du den lenge”, mente han.

Jeg blir liggende stille. Du verden hvor godt det er. Kameraten har nok rett. Jeg vil allikevel forsøke litt mer. Overkroppen flatt mot matta, løfte beina nitti grader opp, senke dem sakte halvveis ned, stoppe, kjenne svetten piple. Ti ganger tre. Du verden hvor godt det er.

Jeg reiser meg opp og får krampe i det ene beinet. Jeg husker hva min yngste datter sa: ”Strekk ut, pappa, så slipper du å bli stiv”. Hun var aktiv svømmer, så det var vel riktig det hun sa.

Jeg sitter ved frokosten. Dagens trening og smertene som følger med, er over, og det er tid for dagens quiz i Aftenposten. Jeg spør og Inger Johanne svarer. Etterpå leser vi ferdig avisene og småprater. ”Fantomet” er et must. Når har han tatt seg av slemmingen som forsøkte å ta livet av Sala. Hvor han gjorde av slemmingen etter at han tok ham ut av fengselet, er uklart. Jeg har forresten aldri sett at Fantomet har trent. Allikevel er han sterkere enn alle slemmingene, og han blir aldri syk og dør heller ikke før arvingene er store nok til å overta.

Sixten Jernberg er død, leste jeg i en avis i går. Han ble nesten blind, fordi han drev sin idrett, men han ble åttifem år. Ingen dårlig alder egentlig. Jeg er sekstifem, så da har jeg noen år igjen.

”- hvis jeg da ikke trener”, tenker jeg.