”Polargirl har gått på grunn”, leser jeg i dagens Svalbardposten. Polargirl som vi føler er litt vår båt etter at vi var med på en tur inn til Pyramiden på Svalbard i juni i fjor.

”Inger Johanne”, roper jeg.” Polargirl har gått på grunn ved Grumantbyen”.  

”Hvordan gikk det?”, svarer hun forskrekket.

”Det gikk bra! Den er trukket av”, svarer jeg.” Passasjerene ble evakuert med båt og helikopter, så alt gikk bra. Heldigvis”, legger jeg til.

Fem dager på Svalbard og en dag om bord i Polargirl har ført til en form for ”eierskap” til denne delen av verden.

Sofia, vår yngste datter, har jobbet der oppe siden april i fjor, så vi besøkte henne på fødselsdagen hennes sist sommer, vår eldste datter Isabelle, Inger Johanne og jeg.

Her er artikkelen i Svalbardposten: http://svalbardposten.no/nyheter/%C2%ABpolargirl%C2%BB-gikk-p%C3%A5-grunn

Men nå tilbake til historien om Skogmannen. De to første kapitlene finner du på http://vestfoldingen.com.

Kapitel 3.

Noen år tidligere satt to menn på en kafé i sentrum av den lille byen og pratet sammen. Den ene var en pen mann med et stort hvitt skjegg og med smil i øynene. Han var noe korpulent og hadde en stokk hvilende mot låret sitt.

–          ”Skogmannen”, sa han ettertenksomt, ”jeg husker ham fra jobben. Han var først selger og deretter salgssjef. Han gjorde så godt han kunne, men det var ikke nok for sjefen. Han presset ham hele tiden, men det var jo oss som bestemte hvor godt vi ville jobbe. Til slutt sa eierne stopp. Sjefen ble pensjonert, og den ene eieren overtok. Etter kort tid prøvde de å si opp salgssjefen, men han brukte advokat og beholdt jobben. Jeg satt på med ham til jobben hver dag, og selv om han sa lite, så skjønte jeg at han sleit i forholdet til den nye sjefen som ville ha ham vekk. Så ble han sykmeldt i noen uker, og da han kom tilbake ble han permittert. Men hvorfor spør du om dette?”

Den andre satt rolig og lyttet. Han var en høy mørk mann med et intenst og konsentrert uttrykk i ansiktet. Få ville vel kalle ham pen, men kanskje de ville si at han så hyggelig ut.

–          ”Jeg har blitt engasjert av den andre eieren, svarer han, «han som i dag er sjefen din. Jeg jobber for et advokatfirma, og din sjef vil gjerne vite hvorfor kompanjongen hans ble funnet død i det portrommet så kort tid etter at han kastet ut salgssjefen”.

 –          ”Men fant ikke politiet at han døde av en overdose narkotika, da?”

Den høye mørke ventet litt før han åpnet munnen igjen:

–          ”Visste du at han brukte narkotika?”

Han ventet ikke på svar. Reiste seg bare opp og rakte hånden frem mot mannen med skjegg:

–          ”Det var hyggelig å snakke med deg. Du behøver ikke reise deg”.

Mannen med skjegg ble sittende igjen å tenke, mens han så på ryggen til ham han nettopp hadde pratet med.  Det var første gang han hadde snakket med en privatetterforsker og tenkte på det spørsmålet etterforskeren stilte:

–          ”Visste du at han brukte narkotika?”

Han kjente ikke den døde eieren så godt, men han mente at han kjente salgssjefen sin etter så mange timer i bilen frem og tilbake mellom jobben og hjemmet. Dette kunne da ikke være sant. Eller kunne det være riktig at salgssjefen hadde tatt livet av den nå avdøde sjefen sin som hevn?

–          ”Nei, ikke tale om”, bestemte han seg for. Han reiste seg og gikk inn for å betale for det han har fortært.

Utenfor ble han stående og tenke videre:

–          ”Eller kan det være mulig?”