Historien om Skogmannen (kapitel 4).

Oslo oversvømmes av romfolk, hører og leser jeg. Et folk som ikke kan tilpasse seg, leser jeg også. Et folk med en fantastisk musikkhistorie.

Jeg husker dem fra mine tenår på Sem ved Tønsberg da de kom med sine campingvogner og slo seg ned på Laskenhavna, en stor åpen plass på høyden over Semsbyen.

Hvor mange mennesker er det snakk om på verdensbasis?

I Wikipedia leser jeg at det kan være så mange som ti millioner mennesker spredt over hele verden.

Mange kjente mennesker er av romfolket leser jeg også:

  • Raja
  • Elias Akselsen
  • Åge Aleksandersen

Også en del andre kjente personer har opphav i sigøynergrupper, først og fremst sinti:

Er det mulig å leve slik utenfor samfunnets regler og normer?

Jeg vet ikke. De fleste vet ikke.

Vi har ingen løsninger. Det samme er det kanskje også for Skogmannen som finner sine løsninger langt utenfor våre normer og regler.

Kapitel 4.

En liten øy i Middelhavet. Her bodde hun alene med sønnen sin etter at ekteskapet med mannen i hennes liv brøt sammen.

For mange år siden var hun her på ferie og traff mannen med stor M, mannen som hun raskt giftet seg med. Hun forgudet ham og han forgudet henne. Sammen leide de hotellet som de drev opp til å bli et yndet sted for faste gjester; gjester som stadig kom tilbake. De kom fra hele Europa til dette lille hotellet på denne lille øya som var et knutepunkt i øygruppen.

Året etter kom sønnen til verden. Han som ble deres eneste barn.

Etter få år forandret hennes elskede seg på mange måter. Hun følte at han ble mindre interessert i henne og sønnen deres, og etter hvert utviklet det seg til at han begynte å leve sitt eget liv der hun og sønnen ikke hadde noen plass. De faste gjestene begynte også å merke misstemningen mellom de to og valgte etter hvert å bo andre steder på øya eller på andre øyer. Dermed ble det stadig mer jobb for å erstatte de tapte gjestedøgnene, og de fikk mindre og mindre tid til å snakke sammen.

Moren som var enke og fortsatt bodde i Frankrike, ante at noe var galt og som den hønemor hun var, valgte hun å flytte ned til sin datter for å ta vare på henne. Dette bidro ikke til et bedre forhold mellom datteren og svigersønnen. Det ble mor og datter på den ene siden sammen med barnet, og han alene på den andre siden.

Så kom den kvelden da hun kom ned til hotellet for å legge det nyvaskede sengetøyet i skapene bak resepsjonsdisken. Det var ingen i resepsjonen, hvilket i seg selv ikke betydde noe, men de menneskelige sansene er svært vare når det gjelder mennesker som vi har et sterkt forhold til. Hun følte at noe var galt, veldig galt. Hun ropte uten å få svar. Ropte en gang til, men det var fortsatt stille. Hun hørte bare den stille praten mellom et gjestepar som satt på terrassen utenfor og nøt husets retsina med soda og den svake surklende lyden av sjøen som slo inn i et av rørene som førte vann fra fjellene og ut i havet nede på stranden.

De kom sammen ned trappen fra etasjen over mens hun var i gang med å legge det rene sengetøyet inn i skapene. De visste ikke at hun var der, og hun hørte at de snakket sammen med det tonefallet og på den måten som et forelsket par snakker sammen.

Hun visste plutselig ikke hva hun skulle gjøre, men valgte å ta styringen slik hun vanligvis gjorde. Hun var jo tross alt av nordfransk avstamning, og der var det naturlig at kvinnene var mannen likeverdig og kanskje mer enn det. Hun husket at hun pleide å si til gjestene at hun var akkurat som det store franske kjøttkveget, romslig og stor. Alle lo den gangen, også hennes mann som alltid skrøt av sin familie, sin franske kone og deres greske sønn og også sin svenske datter fra et tidligere forhold, når hun var der på ferie.

Hun forsto alt når hun så hvordan de to forelskede så på hverandre, på en måte som utelukket henne. Dermed gikk hun stille ut av døren og hjem uten å snakke med dem.

Dagen etter oppsøkte hun familien som eide hotellet og fortalte det hun hadde observert og hørt, at hun ville forlate mannen sin og at han umulig kunne klare driften alene, men at hun kunne.

Dermed overtok eieren styringen, og hun fikk ansvaret for hotelldriften. Resten av turistsesongen drev hun hotellet alene og ble enig med sin eksmann om at han skulle hjelpe til med å skaffe gjester når fergene kom inn. Alt for deres felles sønns skyld.

Sommeren etter fortsatte hun driften, men eksmannen ga stadig mer blaffen i henne og hotellet, og dermed stoppet tilgangen på gjester nesten helt opp. Hotelleieren overtok, og hun fikk jobb på et av de andre hotellene på øya.

Eksmannen så hun lite til, og de gangene han oppsøkte henne for å snakke med sønnen, ble stadig færre. Noen ganger tok han sønnen med på tur, men disse turene var ikke helt vellykkede, skjønte hun, og etter hvert fortalte sønnen at faren hele tiden snakket om å ta livet av ”den megga”. Hun skjønte at det var henne som var megga, og mente at noe måtte gjøres. Hun gikk til politiet for å anmelde ham, men de reagerte lite siden han var gresk, og hun var fransk. Dessuten var han mann og hun kvinne. Slikt betyr en del for greske myndigheter.

–          ”Han er jo passe dum også”, fortalte hun en venninne. ”Under et forhør hos politiet svarte han at han nok skulle få has på meg”.

Denne venninnen var også venninne med politimesterens kone, så til slutt ble det rettssak, og han ble dømt til ikke å nærme seg sin ekskone.

–          ”Da gikk det i tullball for ham”, fortalte hun politiet, ”og det var vel derfor han brøt seg inn hjemme hos moren min og julte meg opp og samtidig truet med å drepe både meg og sønnen vår”.

Da politiet kom for å arrestere ham, var han borte. Ingen visste hvor han hadde gjort av seg, men rettsaken gikk, og han ble dømt til to års fengsel ”in absentia”.

–          ”Kort etter begynte de ekle telefonene og brevene å komme”, fortalte hun venninnen, ”og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg tror at han er i stand til å gjøre det han sier”.

 –          ”Dette går ikke lenger”, svarte venninnen, ”jeg tror at jeg kan hjelpe deg, men du må love meg ikke å spørre meg om noe. Bare fortell meg når du får telefoner eller brever fra ham”.

– – – 0 – – –

Hva har dette med Skogmannen å gjøre? Kanskje vi får svaret i neste kapitel som kommer om noen dager.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Hørt på radio, Historien om Skogmannen, Lest i avisen og merket med , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s