Kapitel 2

De kalte ham Skogmannen. Han humret der han gikk mellom trærne, mens han forsøkte å unngå å tråkke på de gamle trestubbene og tuene der mange små levende vesener bodde og skjulte seg. Folk som trampet gjennom disse skogene han elsket, uten å ta hensyn, likte han ikke. De fortjente ikke å oppleve disse skogene hans.

Skogmannen. De skulle bare visst. Egentlig var ikke kallenavnet så galt. Det var her i skogen han følte seg mest hjemme, men han var jo også glad i mennesker, spesielt dem som var enkle og jordnære. Derfor søkte han ofte til småsteder både her hjemme og i utlandet når han ikke jobbet, og det var jo nesten hele året. Han ble sjelden lenge på hvert sted. Da ville de sikkert begynt å undre seg, tenkte han, undre seg over hvem han var og hva han gjorde for å tjene til sitt daglige brød. Det kunne gå ut over jobben hans. Han humret for seg selv.

–          ”Jobben min ja, den skulle de likt å vite om”.

Det var faren som hadde lært ham om skogen, om maurenes arbeid i sine tuer, hvilke trær som kunne felles, viktigheten av å plante nye trær, restituere skogen.

–          ”Du skal ikke fjerne et eneste tre uten å plante et nytt”, sa faren.

Alt for at skogen ikke skulle bli ødelagt. Han husket at faren var fortvilet den gangen barkebillene kom og ødela mange levende trær.

Det var mye i ham som stammet fra ham. Orden og rettferdighet var noe. Derfor gjorde han ingen ting som gikk ut over mennesker som ikke fortjente det.

Han flyttet stadig og ryddet alltid etter seg. Det var viktig at restene etter boplassene hans ikke ble liggende igjen som et arr i skogterrenget. Utstyret han brukte, var slikt som holdt seg og kunne brukes om og om igjen. Bruk-og-kast-produkter var ikke egnet for ham. Derfor lå det aldri søppel igjen når han forflyttet seg til et annet sted.

Når han en sjelden gang laget bål, fjernet han først det øvre laget av skogbunnen med den lille spaden som alltid lå i ryggsekken. Dette la han pent til side og gravde seg ned til der det var fuktig nok til at han ikke risikerte at humusen tok fyr. Der la han først et lag aluminiumsfolie før han fylte opp med små tørre kvister som raskt begynte å brenne når han tente på med fyrstikker, alltid fyrstikker. Lightere skapte søppel som ikke kunne brukes om igjen. Når de første små flammene slikket rundt kvistene, la han på flere. Alle kvistene måtte være tørre slik at de ikke ga fra seg den sure eimen som fuktig treverk lett ville skape.

Han unngikk å steke maten. Osen kunne lett luktes av andre mennesker. Derfor ble det mest å koke det han skulle fortære varmt. Dessuten var kokt mat sunnere enn stekt, tenkte han. Kaffen kunne han ikke være foruten. Han brukte alltid frysetørret kaffe i varmt vann. Ikke akkurat det samme som vanlig kaffe, men det fikk holde.

Etter at maten var fortært og ilden hadde brent ut, brettet han aluminiumsfolien rundt asken til han fikk en tett pakke som han løftet opp og lot ligge ved siden av gropen, mens han gravde seg lenger ned til der det var fuktigere. Der presset han aluminiumspakken ned og dekket over med humusen som han hadde gravd ut, og på toppen la han tilbake det øverste laget skogbunn som han hadde fjernet først. Helt til sist hentet han småkvister og bøss som han drysset over før han gikk noe meter vekk for å inspisere alt på avstand. Når han følte seg fornøyd med resultatet, løftet han på seg ryggsekken for å fortsette til neste leirplass. Aldri mer enn en natt på hvert sted. Det var regelen hans.

De fleste som hørte navnet Skogmannen for første gang, ble nysgjerrige, men glemte det raskt etter å ha fått forklaringen, at han bodde i skogen og tok inn på hotell et eller annet sted når han trengte å gjøre seg ren og skaffe seg nye klær. Akkurat det med at han iblant overnattet på hotell gjorde ham mindre mystisk, og dermed forsvant fokuset og interessen for ham som figur.

Om sommeren oppholdt han seg som regel i skogene nord for hovedstaden, men når vinteren kom søkte han sydover. Noen ganger syd på kontinentet, mens andre ganger ble det mer eksotiske steder. Han likte ikke kulde.

Han byttet ofte pass. Han hadde forbindelser som ordnet dette. De samme forbindelsene han hadde hatt i alle år. De visste ikke hvorfor han stadig trengte nye pass med nye navn og bilder, men de fikk godt betalt, så de brydde seg lite om å spørre. I hans bransje var det for øvrig en uting å spørre om noe som helst.

Utseende sitt forandret han før hver jobb. Det var lett. Han brukte samme frisør hver gang og betalte svært godt for jobben. Ny hårfasong, ny hårfarge og nye briller. Det var stort sett alt. Frisøren visste heller ikke hvorfor han stadig forandret utseende. God betaling hadde en tendens til å fjerne nysgjerrigheten.

Skogmannen hadde ikke mange jobber i året, men han tok seg godt betalt, så det gjorde ingen ting. Han klarte seg godt. Det passet egenlig godt med få jobber i året. Da kunne han la håret vokse mellom hver jobb slik at det kunne formes forskjellig fra gang til gang.

Tredje kapitel kommer om noen dager.