Det er lørdag. Jeg ser på avisene som ligger foran meg og tenker over ukens oppslag.
- Et Hellas der en god del av middelklassen har havnet på gaten fordi landet stadig må spare mer for å betale sin gjeld.
- Et Spania med et svimlende tall av arbeidsløse unge fordi landet må spare for å betale sin gjeld.
- Et Sverige der mange av ungdommene flytter til Norge for å få arbeid, fordi landet må spare.
- Et Norge der Høyre forandrer sine fanesaker og snakker om at de skal bli et parti for arbeid, et parti de kaller et nytt arbeidsparti. Et parti for arbeid, men ikke for arbeidstagere.
- Et Telenor som er i ferd med å tape milliarder og sannsynligvis får ny ledelse.
- Et Orkla som kaster ut sine toppledere for å tjene mer penger.
Da jeg utdannet meg til markedsøkonom i åttiårene lærte vi om endringsledelse, at det viktigste i tiden framover var å bli dyktige til å styre et firma i en verden full av forandringer og at forandringstakten stadig ville øke. At det å legge vekt på menneskene i en slik verden ville bli viktigere enn noe annet. Menneskene, ikke pengene, fordi pengene ville komme hvis fokuset ville bli satt på menneskene.
Nå er jeg pensjonist og tenker at det vi lærte den gangen var riktig. Alt forandres stadig raskere, og det de fleste av oss har regnet som urokkelige bastioner, er i ferd med å bli noe helt annet. I en slik tid, kan det da være noe som er viktigere enn menneskene? I stedet velger både de overnasjonale organisasjonene, de nasjonale organisasjonene og bedriftsorganisasjonene å fokusere på pengene, på pengene i stedet for menneskene.
