Minesveiper KNM Alta bygget 1953 - aktre banjer (bildet er lånt fra Fartøylaget KNM ALTA)

I 1969-utgaven av Hvem Hva Hvor leser jeg:

–          ”I september 1968 kom meldingen om at Kosmos IV ikke skulle ut på hvalfangst i sesongen 1968-1969, og dermed er sannsynligvis det norske hvalfangsteventyret i Antarktis slutt for godt”.

På samme tid om bord i KNM Alta forberedte vi oss til turen nordover. Vi visste det ikke da, men vi skulle ikke være tilbake i Bergen før etter fire måneder. Krisen som var forårsaket av russernes inntog i Tsjekkoslovakia var ikke over, og alt var hemmelig.

Mange av oss hadde kjærester i Bergen og var travelt opptatt med å si et foreløpig farvel for denne gangen, men vi var unge og så fram mot nye eventyr langs kysten nordover.

Minesveiperne var ikke laget for utaskjærs seiling, så vi holdt oss inne blant holmer og skjær der vi ofte gikk vi så nær at vi kunne berøre land med båtshaker. Hver natt lå vi til en eller annen kai uten at vi hadde særlig kontakt med den lokale befolkningen. Det første stedet der vi oppnådde dette var i Brønnøysund der skipssjefen bodde. Han hadde avtale om et middagsselskap i land og omvisning om bord, og det betydde oppstilling i gardeantrekk for dekksbesetningen. Vi i radiorommet slapp den slags, og kunne konsentrere oss om de enkle ting som jobb, prat og kortspill.

Skipskatten som vi hadde fått om bord i Bergen lå krummet rundt seg selv i en av hyllene i radiorommet der den hadde funnet seg en koseplass hvor den alltid hadde øyekontakt med den som satt og tok i mot signalene. Med et mjau signaliserte den når den ville strykes over pelsen, og når vi låste rommet ved landligge, fant den seg en eller annen køye i en av banjerne eller i byssa hos kokken der det alltid var et eller annet å spise.

Etter to netter i Brønnøysund gikk vi videre nordover. KNM Vosso som var i samme divisjon, hadde gått i forveien, og vi skulle ha rendezvous i Mosjøen. Resten av skvadronen var spredt rundt om på kysten og skulle ikke samles før Narvik eller Tromsø.

Kampen om å komme først i land i Mosjøen var stor. Det skulle være kun ett dansested i byen, og de som kom først, hadde klart de største mulighetene hos de lokale skjønnhetene. Det var nestkommanderende som hadde vakt ved gangveien, så jeg regnet med at mulighetene mine var svært dårlige, og som vanlig ble jeg stanset.

Ved første forsøk fant han støv bak på skulderen min og sendte meg om bord igjen for å få dette vekk. Ved andre forsøk fant han en upusset del på skoen, og slik fortsatte det en times tid. Jeg forsøkte om og om igjen, men hver gang fant han noe han kunne sette fingeren på, men etter utallige forsøk var jeg heldig. Det var vaktskifte, og dermed smatt jeg i land med en smil til vakthavende kvartermester som smilte igjen.

–          ”Skynd deg”, sa han. ”Nest’en er snart tilbake, og da er løpet kjørt for deg”.

Vi var to danselystne som gikk opp i byen samtidig. Vi fant enkelt fram til dansestedet som besto av to rom med noen få bord og dansegulv. Musikk strømmet til oss fra et par høyttalere, men ingen danset. Fire jenter satt ved et bord og noen få gaster ved et annet. Vi hilste kjapt på våre besetningskolleger, gikk rett bort til bordet som jentene satt ved og bukket:

–          ”Har du lyst til å danse?”

De to engasjerte spratt opp, mens vi smilte til kollegene våre over jenteskuldrene. Kollegene smilte ikke tilbake.

–          ”Først til mølla, først malt”, tenkte jeg.

Tidlig på morgenen, uten særlig søvn bak meg, var vi i gang igjen med fire timer i radiorommet, to timer i kryptorommet, to timer søvn og så på han igjen.

–          ”I neste havn er det din tur til å ha radiovakt”, sa kollegaen min.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com.