(18) Vely good chou-chou.

Thorsholm 1966 – 1968.

–          ”Maten var alltid god”, hørte jeg i Lardex-intervjuet med Bjarne Liverød der han fortalte om maten på hvalfangst.

Jeg kunne ikke si det samme om maten ombord i Thorsholm, men vi sultet ikke, og de fleste ble stående de atten månedene som ga oss fri hjemreise, så det var kanskje ikke så ille allikevel.

Kineserne feiret sin nyttårsaften hvert år, og et år ble vi norske også invitert. Det skulle være bare kinesisk mat, og jeg var spent i flere dager. Da dagen kom, og vi hadde satt oss til bords i mannskapsmessa, sirlig dresset i hvitt, ble vi ønsket velkommen til bords av stuerten som fortalte at vi skulle få over tjue retter. Alt ble servert på små asjetter og skåler, og som drikk fikk vi noe brunt servert i melkeglass. Da jeg luktet på det, smakte det ren whisky hvilket det visseligen var. Overstyrmannen satt ved siden av meg.

–          ”Drikk noe”, hvisket han. ”Ellers blir de fornærmet”.

Måltidet startet med små kjøttboller; tre til hver. Deretter fortsatte det med forskjellige småretter. Noen var gode, andre ikke fullt så gode og noen skremmende som for eksempel rå egg som vi ble fortalt at hadde ligget i en slags lake i flere måneder. Skallet var prikkete og når vi fikk fjernet det, var hviten klar som aspik mens plomma var grønn. Levende hårløse musunger duppet i honning, var også en av rettene. Jeg spiste det ikke, selv om whiskyen etter hvert hadde gjort oss noe bedøvet mot inntrykkene. Musungene var drettet opp i maskinrommet, noe maskinsjefen gjorde slutt på etter denne nyttårsfeiringen. Det var kanskje derfor vi ikke ble invitert til flere nyttårsaftenfeiringer.

Mat er kultur, og kulturforskjellene var ganske store, således også maten.

En dag jeg var akterut, hørte jeg et forferdelig leven fra et rom som vendte ut mot sidedekket, og da jeg kikket inn gjennom døråpningen, så jeg at en av kokkene holdt på å slakte høner. Vi hadde nettopp ligget ved land, og stuerten hadde vel sett en anledning til å få kjøpt billig mat, selv om de måtte slakte fuglene selv. Alt dette var greit, men det var slaktemetoden jeg reagerte på.

Da jeg var liten, var jeg ofte hos Fon, en av nabogårdene. Han slaktet hønene ved å hogge hodet av dem med øks. Dette har i mange år vært ansett å være den mest smertefrie måten å avlive både mennesker og dyr på, selv om scenariet virker sjokkerende når hodet triller vekk atskilt fra kroppen. Den franske legen som argumenterte sterkt for at dette var den mest humane måten, forutsatte at dette ble gjort med ett hugg hvilket dessverre ikke alltid var tilfelle. Derfor ble giljotinen utviklet. Det han ikke snakket om, var den psykiske belastningen det var å se giljotinen med øksen hengende på toppen og fordypningen i skafottet med plass til hodet, og samtidig vite at der skulle hodet skilles fra kroppen.

Den kinesiske kokken tenkte nok ikke på smertefri slakting da han brukte sin metode. Han grep tak i hønevingene og knøt dem sammen over høneryggen. Jeg følte at jeg kjente at beina innenfor brakk i flere biter og grøsset da han grep tak i hønehodet og stakk det inn under de sammenknyttede vingene. Deretter tok han opp en skarp kniv og skar et lite snitt i hønehalsen som sto i en bue og kastet høna opp i en balje på gulvet, der den lå og bakset med det som var mulig å bakse med, alt mens den sakte blødde i hjel.

Denne slaktemetoden ble det slutt på da jeg fortalte overstyrmannen om det jeg hadde sett, noe som kanskje ikke gjorde meg spesielt populær hos denne kokken.

Havet var også rikt på mat, og den maten kineserne selv fisket, behøvde de ikke betale for. En dag så jeg fra ventilen i radiostasjonen at snørene de alltid hadde ute når vi lå stille, skapte svært stor aktivitet. Kineserne stimlet sammen rundt et av dem. De skravlet i munnen på hverandre, mens de hjalp hverandre med å trekke i snøret med det de hadde av krefter. De sto med det ene beinet mot rekka og det andre på dørken mens de lente seg bakover slik at kroppsvekten sammen med kraften fra beinpresset mot rekka, etter hvert resulterte i at de klarte å trekke til seg mer og mer av snøret som jeg så virret fram og tilbake i havoverflaten.

Til slutt så jeg at inntrekkingen gikk lettere, og det dyret som de trakk opp slik at det ble hengende langs skutesida, hadde jeg aldri sett. En flat og nesten sirkelrund fisk som må ha vært et par meter i diameter og med en lang hale på enden akkurat som et pattedyr, bare at denne halen var stiv og roterte i luften. En av fiskerne lente seg ut over rekka med ei kjøttøks i den høyre hånden, og i det dyrehalen var på høyde med hånden hans, hogg han til slik at den falt i havet med et plask. Senere fikk jeg beskjed om at dyret ikke var et dyr, men ei djevlerokke med giftig halespiss. Det var derfor de måtte fjerne denne før den kom om bord, ble jeg fortalt.

–          ”Vely good chou-chou”, smilte en av kineserne til meg, mens han gjorde spisebevegelser med hendene sine.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt liv, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s