Brann ombord i motortankeren Thorshøvdi i 1977.

For noen dager siden oppdaget jeg at det lå en melding til meg på Facebook. For lang tid tilbake etterlyste jeg kontakt med andre som var om bord på motortankeren Thorshøvdi da den brant sommeren 1977. Meldingen på Facebook var det eneste svaret jeg hittil har fått. Han som svarte, nevnte at han lenge har hatt lyst til å skrive om denne, for oss, dramatiske hendelsen. Jeg pushet på ham for at han skal gjøre det han har hatt lyst til, og i mellomtiden henter jeg opp igjen det jeg selv skrev om de dagene i Atlanterhavet, slik jeg opplevde det.

 

BRANN OMBORD

1977 THORSHØVDI var utsatt for en dramatisk maskinromsbrann utenfor Vest-Afrika 4. juli. Slept til Deutsche Werft i Hamburg for reparasjon. Årsaken var en rekondisjonert eksosventil (påsveiset ventiltallerken) som havarerte og slo i stykker brennstoffventilene slik at all dieselen for brennstoffkjølingen rant ned i spylebeltet og tok dermed fyr (kilde: Hans Olaf Sørum) Hentet fra www.lardex.net.

Så enkelt og nøkternt kan det sies. For oss om bord var det atskillig mer dramatisk.

Om kvelden fjerde juli 1977 er min kone, Inger Johanne Stiklestad Rønning og jeg (Terje Rønning) i ferd med å krype til køys. Isabelle, vår datter, er to år og sover allerede i barnesengen i lugaren. Det er tre døgn siden vi dro fra Philadelphia i USA, der min kone og datter kom om bord. Jeg har fått god hjelp til å forberede besøket slik at den lille lugaren er fylt opp av barneseng og bleier som er stablet opp til taket.

Tankskipet er en såkalt baklader der alle bor i en blokkbygning nesten helt akterut, og jeg bor i tredje etasje og tre etasjer under brua. I og med at bygningen er plassert over maskinrommet så er det nesten alltid vibrasjon i hele bygningen når vi er i fart, og denne alltid tilstedeværende vibrasjonen føles helt naturlig og riktig. Da vet vi at alt er bra.

Vi er som sagt i gang med å krype til køys da lysene plutselig blinker. Deretter blir det stille. Den tidligere omtalte vibrasjonen er borte. Det er ingen dramatikk i det. Vi er tross alt om bord i en båt med motor, og motorer kan stanse, hvilket ikke er uvanlig, men heller ikke vanlig. Allikevel lukker jeg opp døren ut til korridoren for å høre bedre, og med en gang synes jeg det lukter brent. Jeg sier dette til Inger Johanne, og før hun får svart, blafrer lampene, og brannalarmen går.

Vi har rutiner for det meste om bord, og spesielt når alarmen går, og denne blir automatisk fulgt. I en fart er både Inger Johanne og Isabelle oppe og påkledd. Jeg ber dem gå ut i korridoren, ut branndøren til høyre, ned trappene og ut en ny branndør, ut på dekket på siden av bygningen. Der er deres redningsstasjon, det er der de skal møte under alle kritiske situasjoner.

Lugaren min ligger vegg i vegg med radiorommet, og det er en dør og portiere mellom disse. Jeg går ut i radiorommet og setter i gang nødrutinene i radiostasjonen. Deretter ringer jeg broa og gir beskjed om at jeg er på plass og avventer ordre, mens jeg tenker at det må være en øvelse. Skipperen sier bare:

–          ”Det ser ikke bra ut, gnisten. Du får posisjonen om noen minutter”.

Mens jeg sitter og venter, går døren til korridoren opp. Inger Johanne og Isabelle er tilbake, og Inger Johanne sier at de ikke kommer ut rømningsveien, fordi gangen er full av røyk som gjør det umulig å se og puste. Jeg ber dem vente til jeg har fått posisjonen fra brua, og da den telefonen kommer, spør jeg samtidig om hva familien min skal gjøre. Svaret kommer raskt. Jeg får beskjed om at jeg skal følge dem de tre etasjene opp til brua. Om bord er skipperen sjef, helt sjef, og ingen diskuterer med sjefen, så jeg skysser Isabelle og Inger Johanne foran meg opp trappene og melder meg for skippern. Der oppe ser vi brannen. En kjempemessig ildsøyle står som et spyd flere titalls meter opp i luften. Ilden bråker og slikker luften over oss der vi står på toppen av bygningen som er tjue meter høy. Ildsøylen er mye høyere.

Jeg får beskjed av skippern at jeg skal følge Inger Johanne og Isabelle ned leideren i bakkant av bygningen. Jeg ser at det blir mellom ildsøylen og den hvite bakveggen. Vi skal fem etasjer ned, og det er ikke spesielt mange meter klaring til flammen.

Isabelle blir litt urolig når jeg løfter henne opp. Hun ser etter mammaen sin som går bak meg.

–          ”Det er jammen et flott sankthansbål”, sier jeg mens jeg går mot leideren som egentlig er tre eller fire bratte trapper som hver ender i en liten plattform, før den fortsetter nedover motsatt vei.

Når jeg står på toppen, fokuserer jeg bare tre meter ned mot det øverste trappereposet der leideren vender ett hundre og åtti grader før den fortsetter ytterligere tre meter ned til neste repos. Isabelle har på seg flytevest, og det har også jeg. Begge er ti centimeter tykke, noe som gjør at armene mine føles altfor korte til å holde rundt henne. Jeg sørger for at hun har ansiktet mot mitt og at hun ikke ser noe annet enn det og mammaen bak meg. Jeg tenker at hun ikke må bli urolig. Da er jeg redd for at det blir vanskelig å holde henne fast.

Så skjer det som har ridd meg som et mareritt i mange år senere. Vi er nesten nede på det øverste reposet da jeg sklir på et av trinnene. Jeg tvinger kroppen bakover mot leideren og lander på reposet med hælene først.

I mange år etterpå drømmer jeg om denne nedklatringen, at jeg snubler forover og faller mot rekka rundt trappereposet. I drømmene mine er rekka lav, og jeg treffer den omtrent i min livhøyde der baksiden på Isabelles knær er, slik at hun tipper over på utsiden. Jeg griper tak i hendene hennes, ser at det er titalls meter ned til jerndekket, hendene mine blir kraftløse, og jeg kjenner at hennes hender glir ut mellom mine. I det de forsvinner helt ut av mine hender, våkner jeg. Denne drømmen kom ofte i de første årene, men etter hvert har den blitt mye sjeldnere.

Vi er endelig nede. Nå er det andre som tar seg av familien min. Jeg returnerer til radiorommet. Dette er første gangen i mitt liv at jeg sender ut SOS. Jeg har ikke strøm fra nettet og er avhengig av batteridrift for senderen og mottakeren, så jeg må være forsiktig med strømforbruket.

De første timene får jeg mange svar, alle vil hjelpe, men posisjonene er for dårlige. Allikevel fortsetter de å mase. Radiosignalene deres forstyrrer. Noen gir seg, men spesielt de russiske maser. De håper vel på bergingspenger. En hollandsk slepebåt svarer. De vil ha aksept for Lloyds Open Form, men skippern vår vil ikke overgi båten til andre. Jeg har lest en thriller der en hollandsk havgående slepebåt spiller hovedrollen. De blir kalt Sharks eller haier på norsk, og lar heller en båt gå ned med mann og mus enn å miste muligheten til å overta båten. Det er Lloyds Open Form de jakter på. Vi hjelper dere gjerne, men da vil vi ha bergingspengene. Det er det vi lever av. Vi venter ute i havet, venter på at noen skal trenge hjelp, og da hjelper vi, mot god betaling.

Etter mange timer får jeg inn enn posisjon som skippern mener er bra. Det er en sydafrikansk stykkgodsbåt ved navn Sugela. De rapporterer at de kan være hos oss i løpet av tjueseks timer. Hos oss brenner det fortsatt. Det begynner å bli varmt i radiorommet. Skippern kommer ned for å hjelpe meg med å slå ut ventilene i forkant slik at jeg får mer luft, men det viser seg nytteløst, ventilglassene er sterke, så sterke at selv havarislegga ikke knuser glasset, og ventilrammene er malt fast, slik at vi ikke klarer å få åpnet dem. Da blir valget enkelt. Døren ut til korridoren og dørene fra korridoren ut til dekket på utsiden blir åpnet og låst i åpen tilstand.

–          ”Det er svært varmt inne i skottet på den andre siden av korridoren”, sier skippern. ”Du får kjenne etter en gang i blant om skottet blir varmere. Det kan hende det brenner bak stålplatene”.

I mellomtiden har Inger Johanne fått beskjed fra skipperen om at hun og Isabelle skal ut på tankdekket i forkant av bygningen slik at de har synskontakt med broa. Skipperen er den som har kontakt med dem i de kommende timene, slik at jeg kan få gjort det jeg skal, holde kontakten med Sugela. Jeg kan ikke belaste batteriene for mye, så jeg må slå av senderen og bare lytte. Sugela holder oss hele tiden informert om avstand og forventet tid til rendezvous.

Jeg får stadig vekk besøk av noen som holder meg informert om det som foregår utenfor radiorommet. De er vel redd for at jeg føler meg alene.

Noen sier at skottet inn til pumperommet begynner å sprekke på grunn av varmen fra brannen i maskinrommet. Da er det bare ett skott igjen inn til oljetankene som ikke er luftet ut siden vi losset. Andre forteller at pumpene som gjør at de kan spyle saltvann på bygningen for å kjøle den ned utenfra, er i ferd med å gå i stykker.

Mens alt dette pågår er andre i gang med å klargjøre livbåtene som nå er frigjort og henger i davitene på sidedekket utenfor korridoren i min etasje. Jeg har nettopp hatt kontakt med Sugela og har slått av alt i radiostasjonen for å spare batteriene, så jeg tar en tur ut.

–          ”Det ser dårlig ut, gnisten”, sier overstyrmannen.

–          ”Skal dere prøve å sette ut båten?”

–          ”Jeg liker ikke swell’en. Den er noe drøy”, svarer han. ”Skippern mener at vi risikerer å miste folk, så vi trekker ut tida”.

Jeg spør skippern om jeg kan ta en tur ned til Inger Johanne og Isabelle på dekket, og får beskjed om at noen minutter er greit. Når jeg kommer ned til dem, ser jeg at Inger Johanne er opptatt av å sørge for at Isabelle ikke blir redd. Hun sier det går greit, men vil tisse sånn at hun slipper å gjøre dette i livbåten. Etter det overstyrmannen fortalte, håper jeg at de slipper det. Jeg vet at jeg sannsynligvis ikke kan bli med hvis det blir slik at skipet blir evakuert. Så lenge skippern er om bord og radiostasjonen virker, sier reglementet at jeg må bli.

Etter noen minutter sammen, må jeg forlate min familie. Oppe i radiorommet tar jeg kontakt med Sugela igjen, og får vite at de presser maskinene det de kan og regner med å kjøre inn flere timer.

Slepebåten har kommet og ligger noen skipslengder fra oss, slepebåten som helst vil overta Thorshøvdi for å kreve full bergingslønn etter Lloyds Open Form der det endelige oppgjøret blir beregnet av Lloyds i London etter at bergingen er fullført. Den ligger der som en sulten hai og bare venter på at skippern skal strekke hendene i været og overgi båten, men skippern mener at vi skal klare oss og få slukket brannen ved egen hjelp.

Skippern på slepebåten har tilbudt jentene om bord å komme over til dem, men ingen sier ja. Skippern vår mener at det er riktig valg. Brannen er i ferd med å dø ut av seg selv i mangel på brennbart og surstoff. Det mener skippern.

Så – endelig kommer SUGELA. De kommer over med redningsbåten sin og har med seg drikkevann og baguetter. Alle blir samlet på poopen for å delta i festmåltidet. Vi som har levd på brus, sjokolade og pølser på boks, har endelig fått brød og vann, et delikatessemåltid. Isabelle får en hel baguette og kaster seg over den. Brus og sjokolade er glemt.

En av besetningen går rundt i underbuksa og forteller at han ikke rakk å få med seg noe mer. En av jentene sier at hun vet at hun skal dø, men at hun ikke skal skrike. Det er en rar stemning.

Skippern blir med redningsbåten over til Sugela for å snakke med rederiet. Bølgehøyden er stor, så selv om været er fint, er det nesten ti meter fra bølgebunnen til bølgetoppen. Det merkes når han skal om bord i livbåten. Han hopper når den er høyest på bølgetoppen, og jeg tenker at han hadde rett, når han sa at vi sannsynligvis ville miste folk hvis vi hadde gått i livbåtene.

Etter et par timers tid er han tilbake hos oss og forteller at THORSHAMMER som er søsterskipet er på vei sydover, vil passere oss om noen timer.

Vi får beskjed om at vi bør sove på dekket og ikke over maskinrommet. De fleste kveiler seg rundt reservepropellen som ligger stø og svær ganske langt forut. Dekket er høyest på midten og skråner ned på sidene. Noen har valgt å bruke den øverste delen av propellen som urinal med den følgen at de som ligger lenger nede på andre siden, bader i denne flytende, gule og illeluktende væsken. De merker det ikke med en gang, men den som merker det først, høres godt:

–          ”HVA FAEN!”

Skippern hadde rett når han sa at han hadde en følelse av at brannen ville dø ut av seg selv. Sugela dro videre da de fikk beskjed om at vi hadde kontroll. Thorshammer hadde forlatt oss noen timer før, og vi var alene med slepebåten som hadde fått jobben med å slepe oss til Dakar i Senegal.

Noen døgn senere klargjør vi oss for å dra fra borde. Bassenget som jeg kjøpte i Philadelphia, slik at Isabelle kunne kose seg, kommer til nytte. Der er det ferskvann som blir likt fordelt mellom alle om bord slik at de kan få av seg den verste skitten av svette, olje og sot. Det blir halvannen liter på hver. Alle vasker seg som best de kan. Vår familie får tre porsjoner d.v.s. fire og halv liter. I dette vannet vasker vi Isabelle først, deretter vasker Inger Johanne seg i det samme vannet og så er det min tur, men vannet er nesten ikke flytende lenger. Av konsistens og farge ligner det mer på tyntflytende sjokolade.

Vel inne i Dakar, blir vi innlosjert på et helt nytt hotell. Den gjengen som kommer inn på hotellet den kvelden, kan nesten ikke beskrives. De er møkkete av svette, olje, sot og stinker av gammel brann. Vi kommer opp på rommet og fyller badekaret. Vi bader og dusjer og etterlater oss et badekar som ser ubeskrivelig skittent ut, men det blir hotellpersonalets jobb. Vi har fått med oss noen av klærne og ser egentlig ganske greie ut, sett bort fra brannlukten.

Så er vi endelig klare til å gå på byen for å få mat. Vi går ned i resepsjonen, og der står alle sammen, renere enn jeg har sett dem på flere dager. Vi går på byen. Alle sprudler. Vi overlevde. Skipperen leder an; det er jo han som skal betale. Det er mørkt og lite folk i gatene, men vi blir ledet til en hyggelig restaurant der vi får et langbord, bestiller det vi skal ha og sitter og småprater og gleder oss til et skikkelig måltid. Alle? Nei – ikke alle. Isabelles hode detter forover, og vi skjønner at mat ikke er det mest aktuelle for henne. Servitøren sier at vi kan legge henne på en benk i siderommet, og der sovner hun momentant. Vi går tilbake til bordet, får maten vår og nyter både maten og det å ha overlevd.

Nytelsen varer en liten stund, inntil noen spør:

–          ”Tør dere la henne ligge der? Har dere ikke hørt om hvit slavehandel?”

Noen dager senere, reiser de fleste hjem. Igjen blir noen få offiserer som skal passe på båten. Jeg drar om bord kun en gang, da for å hente resten av bagasjen. Resten av tiden i Dakar var jeg sekretær under sjøforklaringen.

ETTERORD.

Jeg reiste ut kun en gang etter Thorshøvdi, men jeg forsto snart at min tid som sjømann var over. Min kone liker ikke å være om bord i båt mer, mens Isabelle ikke husker noe særlig, og godt er det.

Den gangen var det ikke noe som het krisebehandling eller debrifing. Vi måtte klare oss selv. Noen sluttet etter Thorshøvdi, noe sluttet etter en tur til, men de fleste fortsatte nok ute til sjøs. Om de klarte seg bra? Jeg vet ikke. Jeg snakket senere med både skippern og overstyrmannen, og fikk høre at de to og maskinsjefen reiste ned til den Persiske Gulf for å jobbe sammen om bord i en supplybåt. Kanskje det var deres måte å avreagere på?

–          ”Vi trengte vel den spenningen, kanskje”, sa overstyrmannen en gang vi pratet sammen.

Inger Johanne og jeg valgte å prate mye om hendelsen. De første gangene lå gråten klar i brystet og halsen, men etter hvert ble lysten til å gråte stadig mindre. Nå trettifire år senere merker jeg fortsatt at gråten ligger på lur. Jeg tar gjerne en dagstur med båt fra Sandefjord til Strømstad. Jeg liker det ikke, men jeg gjør det. Å sove om bord er utelukket. En liten tur på fjorden er greit, men ikke det jeg ber om.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com.

Juli 1977 – Thorshøvdi med kurs for Lagos i Nigeria. Få dager tidligere forlot vi Philadelphia. Ombord var besetningen og tre passasjerer. Passasjerene var kona til stuerten og datteren og kona til radiooffiseren.
Juli 1977 – Isabelle, datteren til radiooffiseren, ser på bildene av seg selv og moren. På bildet ser vi Isabelle Rønning.
Juli 1977 – Isabelle leker i radiorommet. På bildet ser vi Isabelle Rønning.
Juli 1977 – Isabelle med pappas uniformslue. På bildet ser vi Isabelle Rønning.
Juli 1977 – Isabelle og s’ippern Trygve Nygaard
Juli 1977 – Isabelle og s’ippern Trygve Nygaard leker med ball i radiorommet
Juli 1977 – Fint med familien ombord. Isabelle og Terje i lugaren. På bildet ser vi Isabelle og Terje Rønning.
Juli 1977 – Isabelle vil ikke sove. Isabelle og pappa i lugaren. På bildet ser vi Isabelle og Terje Rønning.
Juli 1977 – Hvem sovnet først, det er spørsmålet. Isabelle og pappa i lugaren. På bildet ser vi Isabelle og Terje Rønning.
Juli 1977 – Isabelle og pappa ved mottakerne i radiorommet. På bildet ser vi Isabelle og Terje Rønning.
Juli 1977 – Isabelle har fått rorvakt. På bildet ser vi Isabelle Rønning.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – sovesalen er på dekket forut. På bildet ser vi Isabelle og Inger Johanne Rønning.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – sovesalen er på dekket forut. På bildet ser vi Anne Marie, Inger Johanne Rønning og Isabelle Rønning.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Messa er flyttet ut på dekket. På bildet ser vi fra venstre Kristian Foldvik, Gunnar Pettersen, Otto H. Berntsen, Isabelle og Inger Johanne Rønning.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – messa er flyttet igjen. Denne gangen til poopen. På bildet ser vi Jorunn, Anne Marie, Isabelle og kjæresten til elektrikeren.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Isabelle får oppmerksomhet. Denne gangen av førstemaskinisten. På bilder ser vi Inger Johanne Rønning, Isabelle Rønning og Kristian Foldvik.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Dekket er ikke helt trygt for en toåring. Her må Isabelle hentes inn fra under rørgatene på dekket.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Isabelle er fanget inn på nytt.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Isabelle og Anne Marie spiser
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Vi har fått drikkevann i melkespann og mat.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Isabelle, Anne Marie, Jorunn og et par av de yngre gutta
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Isabelle får full oppmerksomhet av Otto H. Berntsen og Kofoed. De andre følger med. I bakgrunnen ser vi Dakar i Senegal. På bildet ser vi blant andre Otto H. Bernsen, Isabelle, Erik Limi, Anne Marie, Jorunn.
Juli 1977  – Thorshøvdi brenner – Isabelle får lære i håndvask av Otto og Kofoed.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – 10 – Isabelle får trening i hvordan hun skal få vekk olje fra hendene av Otto og Kofoed
Juli 1977  – Thorshøvdi brenner – Isabelle får trening i håndrens, om og om igjen. På bildet Isabelle Rønning, Otto H. Berntsen og Kofoed.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Isabelle blir vasket om og om og om igjen. På bildet Isabelle Rønning, Otto H. Berntsen og Kofoed.
Juli 1977  – Thorshøvdi brenner – Endelig mat brødmat – Kofoed mater. På bildet Kofoed, elektrikeren, Isabelle, kjæresten til elektrikeren.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – En skikkelig jafs – På bildet fra venstre Kofoed, elektrikeren, Isabelle, kjæresten til elektrikeren.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Anne Marie har flyttet seg. Kanskje sidemannen snorket?
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Varmen har brent vekk malingen, men de store skadene er under dekk. På bildet ser vi Kristian Foldvik og Inger Johanne Stiklestad Rønning.
Juli 1977  – Thorshøvdi brenner – Av sikkerhetsmessige grunner har vi har trukket helt frem innunder bakken. På bildet fra venstre Inger Johanne Stiklestad Rønning, Isabelle Rønning og Terje Rønning.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Bespisning akterut. Jorunn og Anne Marie til høyre i bildet.
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – Isabelle og Inger Johanne på poopen – dekket er rustent pga brannen
Juli 1977 – Thorshøvdi brenner – På «reia» utenfor Dakar

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Livshistorie, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s