Vår opplevelsesuke i Istanbul – innlegg 13.

2011 10 17 – Istanbul – Eminonu trikke-stasjon (foto Terje Rønning)

Mandag, 17. oktober 2011

I det jeg våkner om morgenen vet jeg at dette er vår siste hele dag i Istanbul. Jeg føler på forhånd et visst savn. Kunne jeg bodd her i Istanbul? Jeg tror faktisk det. Det må komme av at vi flyttet så mye i min barndom. Hver gang måtte jeg finne nye venner, bygge opp et nytt nettverk, og hver gang sikret jeg meg ved å involvere meg litt, men ikke for mye. Jeg var redd for at dette ikke ville vare så lenge før vi skulle flytte igjen.

Som voksen sjømann fikk jeg en bekreftelse på at denne livsanskuelsen var riktig. Hver gang jeg skiftet båt, måtte jeg skaffe meg et nytt nettverk. Lå vi lenge ved land, som for eksempel i Mombasa i Kenya og i Point Fortin i Venezuela, følte jeg det lett å bli kjent med dem jeg traff, uten å bli for kjent. Jeg skulle jo snart videre.

Etter at jeg traff Inger Johanne har vi reist en del, og hver gang stiller jeg meg det samme spørsmålet. Kunne jeg blitt her? Som regel er svaret:

–          ”Ja, jeg tror det”.

–          ”Der kunne jeg godt trives”, sa jeg til en kamerat etter at vi har kommet hjem fra et eller annet sted.

–          ”Det sier du jo alltid”, svarer han. ”Uansett hvor du har vært”.

Når jeg tenker etter, vet jeg at han har rett. Jeg har likt de aller fleste stedene vi har besøkt. Selvfølgelig er det slik at noen steder fungerer ting lettere enn andre steder. Istanbul er blant de stedene det meste virker enklest. Den eneste innvendingen må være været. Denne siste dagen er kanskje den kaldeste og den mest vindfulle av de dagene vi har vært her, men det regner ikke.

Inger Johanne vil til Taksim-plassen i dag. Vi tar trikken fra parken ved Den Blå Moské. Den stopper og blir stående ved Eminonu stasjon på vår side av Galata-broen som fører oss over Det Gyldne Horn. Vi blir stående og vente på at den skal fortsette, men etter en stund banker en mann på skulderen min.

–          ”This is the end station for this tram», sier han.

Jeg ser opp på tavlen i taket der stasjonsnavnene står. Den siste stasjonen i vår retning er Eminonu. Det går opp for oss at det må være to trikkeruter. Den ene stopper her, mens den andre krysser broen og går helt opp til Kabatas på den andre siden. Vi har altså valgt feil trikk.

Vi smiler og sier ”thank you” til mannen som sørget for at vi slapp å følge med tilbake til der vi kom fra, og forlater vognen.

–          ”Vi bruker beina over broen”, foreslår jeg for Inger Johanne, og hun sier seg enig.

Klokken er tolv da vi går over Galata-broen. Det blåser, og mange går med hodene senket ned i jakkekravene. Det er færre fiskere i aksjon i dag. De som holder ut, er godt kledd og er som vanlig konsentrert om mulige vibrasjoner i fiskestengene, vibrasjoner som forteller at en fisk har bitt på kroken. Jeg går bort til en av dem og kikker ned i spannet hans. En tjue centimeter lang fisk svømmer rundt, mens en annen av samme størrelse ligger og flyter med buken i været.

Vi fortsetter mot broens andre side. Inger Johanne har funnet skiltet som viser veien til banen som klatrer opp dalsiden til plassen der den gamle antikke trikken skal føre oss videre til Taksim-plassen. Vi bruker ikke mange minuttene før vi står inne i stasjonsbygningen.

–          ”Dette ligner svært på Fløybanen i Bergen”, sier jeg til Inger Johanne, mens jeg betrakter vogna som står på skrå.

Det er svært bratt på denne siden av Det Gyldne Horn, så det må nok noe sånt til for å trekke folk opp til Taksim, det forstår jeg, ellers hadde vel mange færre giddet å bevege seg dit opp. Turen tar ikke lang tid, bare noen få minutter inne i fjellet, og når vi går ut av vogna, står vi inne i en hule der vi ser ut på plassen der vi må vente på den antikke trikken som skal føre oss videre til Taksim-plassen.

Det blåser mer her oppe, og det er enda kaldere, men vi ser at vi kan velge om vi vil vente inne på stasjonen der det er varmere eller under glasstaket på trikkestasjonen der det er kaldere og mer luftig. Vi velger det siste. Jeg ser at det går to spor foran meg, men kun ett videre opp gaten mot Taksim-plassen. Det betyr vel at det er to trikker hvorav det ene kan vente på sidesporet, mens den andre legger i vei mot Taksim-plassen.

Som turister er vi ikke alene, men været gjør nok at folk ikke er så pratsomme. Jeg tenker på hvordan vi fungerer som mennesker i Norge om vinteren sammenlignet med sommeren. Om vinteren står vi tause og innbitte og venter på det vi venter på, mens vi om sommeren venter vi ikke på noe, men slapper helt av og snakker med alle.

Klokken ett er vi om bord i trikken som ikke er spesielt stor, men svært godt vedlikeholdt. På hver side er det kun plass til en person i bredden, men det er flere seter etter hverandre. Alle får vindusplass. Trikkeføreren har to førerhus, ett i hver ende, så han slipper å snu kjøretøyet når han skal tilbake. Han er godt kledd med lua godt trukket ned over ørene.

Endelig er vi underveis mot Taksim-plassen. Turen tar under ett kvarter, avhengig av hvor mange mennesker det er i gatene. I dag er det stor gå-trafikk, og siden det ikke er anledning til å kjøre bil i trikkegaten, går folk akkurat som de vil, uten å bry seg om trikken. Trikkeføreren klemter med klokken for å fortelle at folk må passe seg, men det blir hele tiden trikkeføreren som må passe seg slik at han ikke kjører på dem som går.

På Taksim-plassen går vi av og ser rundt oss. Det er en stor plass, og som vanlig har Ataturk fått et synlig sted midt på plassen. Monumentet viser ham sammen med den første regjeringen etter at han kastet ut sultanstyret. Vi går rundt monumentet og ser soldatene på baksiden, men jeg vet ikke om det er sultanens soldater eller republikkens soldater. Uansett, monumentet er flott.

Vi blir ikke lenge før vi trekker nedover gaten og inn i en lunsjrestaurant der vi varmer kroppen med noe jeg ikke husker hva var, men det varmet godt. Det har blitt en del supper her i Istanbul siden vi ofte har vært kalde, og supper varmer bedre enn mye annet.

Etter på nytt å ha blitt varmet opp, fortsetter vi gaten tilbake fra der vi kom. Kunst beses og butikker besøkes, men ingen ting kjøpes. Vindusshopping, må vite, er den rimeligste måten å handle på.

Snart er vi ferdig med den brede gaten som trikken bruker, og forsetter bratt nedover i en smal gate mot Det Gyldne Horn, ikke så langt fra der banen klatrer oppover inne i fjellet, og etter en knapp halv time går vi enda en gang over Galatabroen og oppover gatene mot Sultanahmed til området der vi bor, og klokken åtte sitter vi på nytt i en restaurant og nyter et godt måltid mat.

Vi har besøkt utallige restauranter og kaféer denne uken, men vi har ikke vært på samme sted to ganger, og uansett hva vi har spist, så har vi havnet på mellom tre og fire hundre kroner for hovedrett, dessert og kaffe for to mennesker. Lunsjen har sjelden kostet over hundre kroner for oss begge.

I morgen reiser vi hjem. Det blir kanskje et avsluttende reisebrev noe senere uten at jeg akkurat nå kan si at slik blir det.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com

2011 10 17 – Istanbul – Galatabroen – Det er færre fiskere på broen idag (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (29) – Istanbul – Galatabroen – Fiskerne er godt kledd (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (35) – Istanbul – Istanbuls fløybane (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – Inger Johannes bilder (1) – Istanbul – Den ligner Fløybanen (foto Inger Johanne Stiklestad Rønning)

2011 10 17 – (37) – Istanbul – Vi venter på den antikke trikken (foto Terje Rønning)

2011 10 17 – (38) – Istanbul – Vi venter på den antikke trikken (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (39) – Istanbul – Vi venter på den antikke trikken (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (41) – Istanbul – Vi venter på den antikke trikken (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (44) – Istanbul – Der kommer den antikke trikken (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (47) – Istanbul – Vi er ombord i den antikke trikken. (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (49) – Istanbul – Vi er ombord i den antikke trikken. (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (51) – Istanbul – Trikkeføreren er godt kledd (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (60) – Istanbul – Vi passerer en søstervogn som står på et sidespor og venter på oss (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (63) – Istanbul – Taksimplassen – Inger Johanne og den antikke trikk (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (65) – Istanbul – Taksimplassen – Ataturk sammen med sine regjeringsmedlemmer (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (66) – Istanbul – Taksimplassen – Ataturk sammen med sine regjeringsmedlemmer (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (67) – Istanbul – Taksimplassen – Ataturk sammen med sine regjeringsmedlemmer på den ene siden (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (68) – Istanbul – Taksimplassen – Monuments bakside (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (74) – Istanbul – Inger Johanne falt for denne skulpturen (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (75) – Istanbul – Fra høyden dropper vi banen og spaserer ned (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (77) – Istanbul – I butikkkene smiler de fleste imøtekommende (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (82) – Istanbul – Oppover gate fra Galatabroen mot Sultanahmed (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (83) – Istanbul – Mustafa Kemal Ataturk er populær blant de fleste (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (85) – Istanbul – Det siste restaurantmåltid før vi reiser hjem (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – (90) – Istanbul – Litt gatepynt er ikke dumt (foto Terje Rønning)
2011 10 17 – Inger Johannes bilder (1) – Istanbul – Den ligner Fløybanen (foto Inger Johanne Stiklestad Rønning)
2011 10 17 – Inger Johannes bilder (5) – Istanbul – Taksimplassen – Den gamle trikken (foto Inger Johanne Stiklestad Rønning)

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Istanbul oktober 2011, Reisebrev og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s