2011 06 24 - Svalbard - Bent, vår guide (foto Terje Rønning)

Torsdag, 24. juni 2011 – vår femte dag på Svalbard.

Dette er vår siste dag, og Sofia har ordnet med sightseeing med Bents Maxitaxi. Bent som egentlig er fra Ekeberg i Oslo, men som har valgt Longyearbyen som bosted for en tid fremover.

Han kjører første opp til Sverdrupbyen der vi kan se ned Longyeardalen med Huset nærmest, deretter Longyearbyen litt lenger borte og Adventfjorden med fjellet som jeg ikke vet navnet på, lengst borte. Når jeg ser nedover dalen og snur meg nitti grader mot høyre, ser jeg Nybyen og ytterligere nitti grader det eneste gjenværende huset i Sverdrupbyen. Løfter jeg blikket ser jeg Longyearbreen der Sofia kjørte til Barentsburg med snøscooter i vinter.

Turen går nå nedover dalen til Sykehustrappa der Solfesten markeres, etter det jeg har forstått. Hvor denne trappa kommer fra, vet jeg ikke. Noen sier at den kommer fra det gamle sykehuset, men andre sier at det gamle sykehuset hadde en murt trapp. Uansett gir trappa oss noe å snakke om.

Vi fortsetter til Sysselmannens kontorer og krigsminnesmerket for dem som falt i kamper på Spitsbergen og dem av befolkningen som falt andre steder under siste verdenskrig.

Kullkraftverket er neste post på programmet. Norges eneste kullkraftverk. Dette kraftverket forbruker nesten halvparten av kullet som kommer fra Gruve Sju og gir strøm til hele Longyeardalen og vannbåren varme til husene i dalen.

Nå går turen innover i Adventdalen. Hvem har ikke hørt meldingene på nyhetene om at isbjørn er observert på vandring i Adventdalen?

Vi stopper ved hundegårdene, to stykker med en dam midt i. Rundt dammen ligger ærfugler på redene sine, tett i tett. Noen av dem har allerede fått utklekkede unger, små dunnøster som klynger seg sammen nær foreldrene. Bent forteller at ærfuglene har funnet dette stedet som beskyttelse mot polarrever som er redde for hundene og derfor holder seg borte.

På den andre siden av veien ligger vannet som gir drikkevann til Longyearbyen. Dette er så rent at det går urenset rett i kranene til beboerne.

Foran oss ser vi at veien begynner å stige oppover i svinger og vi følger denne veien inntil vi ser to digre skålantenner og noen rør og tanker. Skålantennene er EISCAT Svalbard Radar som ligger rett over Gruve Sju og rørene og tankene tilhører Gruve Sju. Skålene er digre med diametre på trettito og førtito meter. Vi parkerer et stykke fra anlegget siden det er ulovlig å bevege oss under skålene. Ved siden av der vi parkerer finner vi en haug med kull, lett og porøst, så porøst at det raskt går i stykker når vi klemmer på klumpene. Litt lenger nede i veien ser vi flere hundesleder som har blitt stående her oppe siden snøen gikk. Akkurat som snøscooterne som står henslengt overalt.

–          ”På Svalbard er vi ikke redd for tingene våre. Vi låser sjelden dørene og sikrer ikke scooterne. Ingen kommer seg vekk herfra med tyvgods”.

Svalbard, er dette et samfunn for alle? Et samfunn for dem som søker trygghet? Et samfunn for dem som er i stand til å tåle kulde og mørke? Et samfunn for dem som er i stand til å se muligheter i stedet for problemer? Et samfunn for dem som er i stand til å glede seg over de små tingene? Et samfunn for dem som kan lage sine egne aktiviteter, i stedet for å vente til at andre gjør det for dem?

Jeg tenker at Svalbard kanskje ikke er for alle. Jeg tenker at de som bor her må være litt runde i kantene, de må tåle mye av alt fra alle mennesker, samfunnet og klimaet. Da er det vel slik da, det som jeg har hørt. Finner du deg ikke til rette eller tilpasser du deg ikke, bør du reise til fastlandet før du blir tvangssendt dit. Svalbard er et samfunn for dem som er tilpasningsdyktige og tåler mye fra både seg selv og andre. Aktive og psykisk tøffe. De andre bør bli på fastlandet.

Turen med Bent er over. Klokken er nesten ett, og vi står på torget mellom Lompensenteret og Svalbardbutikken, butikken som har alt fra mat til ting som man har bruk for og til og med brennevin og vin. Vi ser på isbjørnen over inngangen til Svalbardbutikken og monumentet over Svalbards helter, gruvearbeiderne, dem som har gjort og gjør Svalbardsamfunnet mulig.

Dette er den siste dagen vår. Svalbard har bitt seg fast i sjelen min, og jeg vet at jeg aldri blir den samme som før. Spitsbergen, denne øya langt mot nord, denne øya som jeg aldri trodde jeg skulle få se. Dette er Svalbard om sommeren med sol eller dagslys hele døgnet. Det vi har til gode, er Svalbard slik det er mesteparten av året. Mørkt og kaldt, men fullt av aktive mennesker som vil ha det all right.

–          ”Museet”, sier Sofia, ”museet har dere ikke sett”.

Det prisbelønte museet kan beskrives som et hus som presenterer dyr, fugler og mennesker som har et sterkt forhold til Svalbard og nordområdene, alt på en lys og trivelig måte. Vi får se en fangsthytte, vi får se tegningene til Fridtjof Nansen. Jeg visste forresten ikke at Fridtjof Nansen var en så eminent tegner.

Sofia bor i gate 212, inngang 13. Hvorfor alle disse numrene? Hvorfor ikke navn? Forklaringen er enkel slik jeg har lest:

–          ”Gatene har ikke navn, men nummer i Longyearbyen. Voksne menn bygger ikke hus i gater de kaller Blåbærstien eller Bamsemumskroken”. (hentet fra SaS Braathens Magasin, mars 2005, Peter Adams).

Klokken to om natten kommer Isabelle og Sofia. Sofia vil sove i egen seng, siden vi andre snart skal opp. Vi tre som skal reise blir sittende og prate. Solen skinner inn vinduene, akkurat som klokken skulle være tolv om dagen hjemme. Vi har bestilt henting klokken fire. Flyet vårt går klokken seks om morgenen, direkte til Gardermoen. Vi er glad vi slipper mellomlandingen i Tromsø.

Takk, Sofia, for at tok jobben på Svalbard. Vi hadde aldri besøkt Spitsbergen uten.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Svalbard: Longyeardalen sett fra Sverdrupbyen (foto Terje Rønning)

Svalbard:: Nybyen sett fra Sverdrupbyen (foto Terje Rønning)

Svallbard: Det eneste huset som er igjen i Sverdrupbyen. (foto Terje Rønning)

Svalbard: Bent er vår guide.

Svalbard: Huset innzoomet fra Sverdrupbyen (foto Terje Rønning)

2011 06 24 - Sykehustrappa der solfesten feires (foto Terje Rønning)

2011 06 24 - Svalbard - Terjes bilder - Sysselmannens kontorer

2011 06 24 - Svalbard - Terjes bilder - Nærbilde av krigsminnesmerke

2011 06 24 - Svalbard - Terjes bilder - Kullet kom inn fra tre kanter til sentralbygget som ser ut som et insekt og derfra til båter som førte kullet til kontinentet

2011 06 24 - Svalbard - Terjes bilder - Kullkraftverket som gir både strøm og varme til beboerne i Longyearbyen

2011 06 24 - Svalbard - Terjes bilder - Hundegårder og ærfugler

2011 06 24 - Svalbard - Terjes bilder - Ærfuglunger

2011 06 24 - Svalbard - Drikkevannskilden for Longyearbyen (foto Terje Rønning)

2011 06 24 - Svalbard - Gruve 7 (foto Terje Rønning)

2011 06 24 - Svalbard - Adventdalen utover mot Adventfjorden (foto Inger Johanne Rønning)

2011 06 24 - Svalbard - Hundesleder som venter på snøen (foto Terje Rønning)

2011 06 24 - Svalbard - Et monument over Svalbards helter, gruvearbeiderne (foto Terje Rønning)

2011 06 24 - Svalbard - tam svalbardrein (foto Terje Rønning)

2011 06 25 - Svalbard - Sterk sol klokken to på natten (foto Isabelle Rønning)