Våre fem dager på Svalbard – del 11.

Longyearbyen: Klokken er ett om natten og vi er på vei hjem etter en lang dag med båttur til Pyramiden (foto Terje Rønning)

Torsdag, 23. juni 2011 – vår fjerde dag på Svalbard.

Klokken ett om natten er vi i seng etter en hyggelig cruiseavslutning sammen med jentene våre. Sola skinner fortsatt fra en skyfri himmel, men soveromsvinduet til Sofia er dekket til med noe sort som holder alt lys ute, så søvnen kommer ganske raskt.

Rundt klokken ti morgenen etter spiser vi felles frokost i leiligheten, og et par timer senere er vi i byen på en kombinert handle- og sightseeingtur. Det ”mysser” av folk i gatene. To cruisebåter har ankommet. Den ene er stor, mens den andre er mye mindre. Noen snakker om et par tusen passasjerer om bord i den største.

Sofia trekker oss først ned til museet og deretter til Mary-Ann’s Polarrigg eller Mary-Ann-riggen som vi hører at flere kaller overnattingsstedet til Mary-Ann her oppe.

Mary-Ann må være en dame som bobler av kreativitet, og denne kreativiteten har hun tydeligvis fått rik anledning til å anvende her oppe. Overnattingsstedet hennes ser ut til å ha vært satt sammen av arbeidsbrakker og deretter kledd utvendig slik at det ser helt ut. Innvendig er brakkeveggene fjernet slik at bygningen også her har blitt hel og deretter forsynt med rom. En avdeling er en vinterhage med masse grønne planter, og vi blir fortalt at denne hagen som er så plantefrodig, tidligere har vært drevet som en thairestaurant, selvfølgelig av en original thailender.

Utvendig ser vi at en buss har blitt rygget inn i hotellet, og jeg i min enfoldige nysgjerrighet spør hva dette er for noe.

–          ”Røykerom selvfølgelig!” er svaret jeg får.

–          ”Ja, hva ellers?” tenker jeg.

Noe trukket tilbake fra overnattingsstedet og røykerommet ser jeg en brakkerekke som ser ut som noe som kan ligne en midlertidig oppsatt basar eller et forlystelsessted slik jeg har sett det i mange av de stedene jeg har frekventert som sjømann for over tretti år siden. Denne gangen spør jeg ikke. Det kan jo være noe som ikke skulle vært her. Senere går jeg inn på internett og finner ut at selvfølgelig er det et spa-anlegg. Longyearbyen har alt, så hvorfor ikke et sted der man kan få spa-behandling også?

Vi krysser tilbake til byen. Ikke langs veien, men der det tidligere på sommeren har vært en stri elv av brevann og nå bare er stein med sildrende vann mellom steinene. Vår Sofia tar som vanlig ikke den veien som er anlagt for å brukes. Naturen er raskere, tenker jeg.

Nå trenger vi mat og hvorfor ikke velge Lompensenterets lunsjsted, Fruenes Mat og Vinhus som tilbyr hjemmelagde bakervarer med det tilbehøret du ønsker deg. Har du vært der en gang, går du garantert tilbake, og det gjør også vi.

Det stenbelagte torget utenfor Lompensenteret kunne like gjerne vært et torg i en vanlig norsk by, og dette er noe av det som gjør Longyearbyen til det byen er, slik jeg ser det. En blanding av en primitiv westernby i ødemarka der så godt som alle kjenner alle og en vanlig norsk by der du får alt det du trenger. Jeg ble i alle fall dønn forelsket i denne byen og forstår dem som sier at de har vært her og at Longyearbyen har blitt boende i sjelene deres.

For oss er Huset det viktigste stedet i byen, også i dag. Det er i kaféen i Huset vi spiser middagene våre. Dagens rett til under hundre kroner med kaffe er ikke å forakte. I tillegg smaker maten godt og porsjonene er rikelige. Har du lyst til å få vite mer om dagliglivet i Longyearbyen mens du spiser, kan jeg anbefale at du spør etter Anne Lise som er byens revysjef. Ta den tiden du trenger. Jeg har hørt at hun vet alt. Dessuten er hun hyggelig.

Har du lyst og råd til noe mer spesielt er Husets restaurant og vinkjeller bare fantastisk. Vi startet en kveld i vinkjelleren og avsluttet i restauranten. Spør gjerne etter Husets arktiske meny. Du har min garanti for at du ikke vil angre. Spesielt anbefaler jeg at du starter aftenen i vinkjelleren.

Klokken har blitt syv, magene våre er forsynt og Sofia har fått bilen til disposisjon.

–          ”Skal vi bade?”

–          ”Ja, selvfølgelig!”

–          ”Okey, da tar vi ut til Bjørndalen”.

Vi passerer advarselsskiltet mot isbjørn og stopper for fotografering før vi eventuelt blir spist.

Vi kjører videre. Veien blir smalere og på venstre side ser vi flere hytter. Nede ved vannet sitter en liten picnic-nytende gruppe og et godt stykke nærmere byen sitter et par og prater. Det er alt. Og så er det oss.

–          ”Er badebukse og badedrakt med?”

–          ”Tar dere fotoapparatene? Vi må jo ha dokumentasjon.”

Isabelle og Inger Johanne sier at de er klare. Jeg konsentrerer meg om det jeg skal gjøre. Av med ytterjakka, deretter genseren, så langbuksa, så skjorta, trusa, på med badebuksa, av med sokkene. Jeg ser mot vannet og fjellene med snøen på den andre siden. Sofia er allerede nede ved vannkanten. Steinene er ikke gode å gå på, selv om mange av dem er flate. Jeg konsentrerer meg og vasser målbevisst ut i havet, mens jeg tenker på kartet. Rett ut til venstre er det bare hav, ishav. Jeg ser Sofia komme mot meg. Hun er våt, håret er kliss våt, og jeg har kommet bare til knærne. Jeg kjenner ikke tærne mine lenger. Plutselig er hele jeg under vannet. En total hjernenedkjøling. Ett svømmetak og ett svømmetak til. Jeg bråsnur meg mot land og kjenner steinene i havbunnen mot fotbladene. Jeg tror jeg var raskt ut i vannet, og jeg er ikke seinere med å komme i land. Sofia står der med et kjempeglis og sitt gule badehåndkle. Lufttemperaturen på knappe seks grader føles som sydentemperatur i det jeg får av meg badebuksa.

–          ”Dette kunne jeg gjort om igjen”.

–          ”Dette skal jeg gjøre om igjen”.

Den ene av oss skal bli her lenge og får flere anledninger, mens den andre skal tilbake til fastlandet i overmorgen. Jeg ser på klokken som viser halv åtte om kvelden, og deretter på solen som står høyt på himmelen.

–          ”Du er heldig.”

–          ”Hva da?”

–          ”Heldig som er ung og tør å forsyne deg av dette enorme naturtrauet”.

Jeg vet ikke om vi sa disse ordene eller om jeg tenkte dem i ettertid, men det er slik jeg tenkte og følte og gjør det fortsatt.

Noen av stedene jeg har skrevet om:

–          Huset http://huset.com/

–          Overnattingsstedet Basecamp http://www.basecampexplorer.com/our_destinations/svalbard/no

–          MS Polargirl http://www.wildlife.no/sommerturer/cruise/dagstur_med_polargirl

–          Svalbard museum http://www.svalbardmuseum.no/

–          Mary-Ann’s Polarrig http://www.polarriggen.com

–          Mange andre spisesteder http://www.svalbard.net/article.php?id=111

–          Lompensenteret http://www.svalbardposten.no/nyheter/store-endringer-p%C3%A5-lompensenteret

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Longyearbyen: Gågaten mysser av cruisebåtturister. (foto Terje Rønning)

Longyearbyen: Mary Ann's Polarrigg (foto Isabelle Rønning)

Longyearbyen: Bussen er røykerommet hos Mary-Ann's Polarrigg (foto Isabelle Rønning)

Longyearbyen: Dette er elvefaret vi krysset til Mary-Ann-riggen, ikke tilbake som jeg skriver. (foto Terje Rønning)

Ut mot Bjørndalen: Herfra og utover bør du ikke gå ubevæpnet, ble jeg fortalt, men vi hadde bil, så da så (foto Isabelle Rønning)

Bjørndalen: Det er herved dokumentert at Sofia har badet på Svalbard (foto Isabelle Rønning)

Bjørndalen: Det er herved dokumentert at Terje har badet på Svalbard (foto Inger Johanne Rønning)

Bjørndalen: Ei svært fornøyd badenymfe (foto Inger Johanne Rønning)

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Reisebrev og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Våre fem dager på Svalbard – del 11.

  1. Vegard Haugland sier:

    Veldig kjekt å lese alt det du har skrevet. Jeg var der oppe i 1984-85 som rørlegger på Lompenbygget. Det var da garderobe/dusj for gruvearbeiderne, samt det var kantine og en frisørsalong. Var oppe igjen i 2005, i tre dager. Det var ganske stor forskjell på de 20 årene.
    Mvh Vegard Haugland

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s