MS Polargirl ligger og venter

Onsdag, 22. juni 2011 – vår tredje dag på Svalbard.

Jeg ser MS Polargirl der den ligger ved kaia og venter på oss. En ikke imponerende båt, men i løpet av de korte timene vi har vært om bord, har den liksom blitt vår båt. På land, innenfor kaia, ligger en skraphaug. De siste bildene må tas. Det er disse som gjør det mulig å gjenoppleve turen og stedet slik det er, her og nå.

For meg er Pyramiden allerede historie. En del av mine minner. Det er slik jeg ønsker at det skal være. Turen har vært flott. Det har vært stort å se Pyramiden, og gå rundt i byen der det ikke lenger bor mennesker. Når vinteren kommer vil det vel antageligvis gå både isbjørn og reinsdyr i de gatene vi nå har tråkket i.

Jeg har aldri vært spesielt begeistret for at fine bilder og gode minner blir forandret ved at jeg ser tingene, menneskene og stedene om igjen.

–          ”Jeg vil ikke se henne nå. Jeg vil huske henne som hun var”.

Dette ble sagt av et familiemedlem da en av hennes familie lå død i kapellet. Jeg forstår hva hun mente. Hun ville sannsynligvis beskytte sitt gode minne og det fine bildet hun hadde i sitt hode.

Slik har jeg det nå. Jeg tar de siste bildene og vender ryggen til det vi har sett. Nå ligger de vel bevart i hodet mitt og på minnebrikken i kameraet. Jeg snur meg ikke for å se tilbake når båten setter kursen ut av Billefjorden. Nå er det nye bilder som skal registreres og memoreres.

Vi får øye på Nordenskiöldsbreen på babord side. Det ser ut som om den siger fra fjellene lenger inne på øya og ned i vannet der den innimellom ”kalver” fra seg store og små isblokker. Noen av dem flyter i vannet og på en av disse isblokkene ligger en sel.

–          ”En årsgammel en”, forteller Vadim, guiden vår. ”Dere ser det på at den ikke reagerer på at vi går helt inntil. Den har ikke lært å være redd ennå.”

Alle fotograferer. Selen, isen, breen og fjellene. Et fantastisk skue.

–          ”Den ser ut som ei stappa pølse”, kommenterer Sofia der hun ligger utover rekka for å få et best mulig bilde.

Polargirl siger rundt isen. Noen ganger dunker det i skroget når vi treffer en noe for tung isklump. Skippern har halve overkroppen ut av ventilene i styrhuset. Han ser ut som om han ikke liker all isen. Helt inne ved breen ser vi en seilbåt og mellom seilbåten og breen ser vi mange seler.

Skippern vil videre. Inne ved døra til resepsjonen står ankomsttidene oppslått, og jeg ser at det nærmer seg tiden for en ny scene. Kort etter får vi beskjed. Denne gangen er det et fuglefjell som de kaller Diabas, kanskje oppkalt etter den finkornede og harde vulkanske steinarten ved samme navn? Fjellsiden er loddrett og hvitfarget av avføring fra fuglene som vi ser flyr helt inntil fjellsiden, og gjennom kikkertlinsene ser jeg fugler som ligge på reir i smale fjellhyller.

Skippern setter kursen for Adventfjorden og Longyearbyen. Han passer tiden. Vi passerer beitende svalbardrein og forlatte fangsthytter og ser Reveneset forut. Reveneset der Inger Johannes tidligere kollega har hytte. Vi ser mange hytter, men det er jo ganske vanskelig å plukke ut en enkelt, når den eneste beskrivelsen er at det ligger to stykker høyt oppe vis a vis flyplassen.

Jeg ser rundt meg. Mine medpassasjerer viser sterke tegn til tretthet og metthet, mett av den gode gryteretten og de mange inntrykkene vi har latt sige inn over oss. Inger Johanne og jentene våre samler sammen pleddene som har holdt dem varme og begynner å bevege seg mot hverandre for å gjøre seg klar til å forlate skuta i sluttet orden.

Vi passerer flyplassen på styrbord side, og jeg går inn for å ta et siste bilde av tavla der reiseruta vår er notert med stedsnavn og klokkeslett. Stedene står tydelig skrevet, men halvparten av klokkeslettene er borte. Noen har vel kommet nær den hvite krittskriften på tavla som er en blackboard av gammel type.

En time senere sitter vi på en av byens uteterrasser og nyter en pizza i solveggen. Vi snakker ikke mye. Vi spiser. Tankene mine er tilbake til Pyramiden og inntrykkene vi fikk der. Klokken er halv åtte på kvelden, og vi har vært på farten i tolv timer.

Våre døtre skal vel ut på by’n i kveld, mens vi antageligvis trekker oss tilbake til Sofias leilighet.

–          ”Takk for en fin dag”.

Jeg husker ikke om jeg sa det høyt, men jeg tenkte det i alle fall. I morgen skal vi være med Sofia og kjøpe fødselsdagsgave fra oss. Hun ville at vi skulle handle den her oppe, så da gjør vi det. Men det får vi komme tilbake til.

–          ”Er det i morgen vi skal bade i sjøen?”

–          ”Vi får prøve!”

–          ”Ikke prøve! Enten gjør vi det eller så gjør vi det ikke”.

–          ”Okey, så gjør vi det da!”

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.

Pyramiden på Svalbard: Det siste bildet på kaia. (foto Terje Rønning)

Svalbard: Nordenskiöldsbreen

En uredd årsgammel sel

Svalbard: Fuglefjellet Diabas (foto Terje Rønning)

Svalbard: Beitende svalbardrein. (foto Terje Rønning)

Svalbard: En fangsthytte (foto Terje Rønning)

Svalbard: Reiseruta ombord på Polargirl (foto Terje Rønning)

Longyearbyen på Svalbard: Vi nyter en pizza på en av Longyearbyens uterestauranter (foto ???)