Mandag, 16. mai 2011

Våre to medpassasjerer i bussen til Krakow.

Halvannen time etter planlagt avgang, er vi i luften. Det er fortsatt tidlig på ettermiddagen, og flyturen forventes å ta et par timer, så vi regner med å få sett litt av Krakow allerede i dag.  Om bord har vi det ganske komfortabelt, mer komfortabelt enn om bord i flyene til Ryan Air, men matserveringen kunne vært utført raskere. Vi må vente til de som sitter foran oss har bestemt seg, funnet frem betalingskort eller penger og betalt, og dette må jo ta den tiden det tar. Matbestillingen og betalingen burde vært mulig å gjøre samtidig som vi bestilte og betalte billetten og booket inn, alt via internett. Allikevel, summen av våre opplevelser med Wizzair er en ubetinget tilfredshet.

Knappe halvannen time senere lander vi i Katovice. Flyplassen virker liten tatt i betraktning av at det bor over tre hundre tusen mennesker i byen og to millioner syv hundre tusen i hele distriktet Katovice, men kanskje de har flere flyplasser? En times biltur fra Katovice ligger flyplassen i Krakow. Kanskje den er større? Hva vet jeg?

En sak er noe bemerkelsesverdig. Jeg registrerte ingen andre norske passasjerer om bord i flyet. Betyr det at denne daglige flighten er kun arbeidstransport for polakker som jobber i Norge og bor i Polen? Det er mye jeg grubler over når jeg begynner å gruble, og dette er en av dem. For mange år siden da jeg var sjømann, gikk jeg på et kurs som skulle sette få mennesker i stand til å hjelpe mange overlevende hvis båten eksploderte. Da lærte vi at vi først skulle se, deretter tenke og til sist utføre. Senere har det blitt slik at jeg har lett for å betrakte og deretter tenke:

–          ”Hvorfor er det slik?”

Skulle jeg gått videre til tredje trinn som er å utføre, måtte utførelsen bli å spørre hver enkelt om de er polske eller norske, men slikt gjør man bare ikke.

Etter at vi har fått bagasjen vår, går vi ut av terminalen mot tre mellomstore minibusser som er merket med Krakow. Vi setter kurs for den første av dem. Døren inn til passasjersetet ved siden av sjåføren er oppe, og en mann bruker setet som skrivebord. Han løfter hodet når vi står ved siden av ham, og ser på oss. Vi spør om bussen går til Krakow. Egentlig et unødvendig spørsmål siden bussen er merket med byens navn, men mannen svarer med ett ord:

–          ”Names?”

Vi svarer med våre navn, og kulepennen hans vandrer nedover listen som ligger på setet. Plutselig stopper kulepennen sin vandring. Han løfter hodet og ser på oss.

–          ”Yes”, sier han og peker på døren midt på bilens høyre side.

Inger Johanne forsvinner inn døren, mens jeg løfter den over tjue kilo tunge kofferten inn i bilens indre, rett bak døren der Inger Johanne forsvant inn. Deretter følger jeg etter inn den samme døren. Jeg ser meg rundt og finner min kjære i baksetet ved siden av to unge damer. Inger Johanne spør meg om hvor jeg vil sitte, mens hun flytter seg mot siden slik at det blir plass mellom henne og den ene av de unge.

Turen til Krakow er estimert til cirka en time, og det gir oss god tid til å bli litt kjent med våre to medpassasjerer, men det er en annen historie som følger innen få dager.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.