Oljekatastrofe i Mexicogulfen (bildet er lånt fra VG nett)

Jeg leser i VG onsdag 28.april om oljebrønnen som oljeselskapene ikke klarer å stenge. Resultatet er at to hundre tusen liter råolje forurenser Mexicogulfen hvert eneste døgn. Her kan de som mener at de kan stoppe slike lekkasjer i Lofoten og Barentshavet får lov til å øve seg. Klarer de ikke det på kort tid vet vi hva vi kan forvente oss.

Nitten måneder mellom Europa og Persiske Gulf (august 1969 – april 1971).

Jeg har kommet om bord i Thorshov og gjennomgått radiostasjonen sammen med Fred Rønning som jeg skal løse av. Vi har samme etternavn, men er ikke i familie. Fred har faktisk en bror som heter Terje til fornavn, men han er styrmann og jeg er radiooffiser. I tillegg har vi enda en radiooffiser som heter Rønning i Thor Dahl. Alt dette skaper selvfølgelig navneproblemer. Folk blander sammen.

Denne radiostasjonen er mye mer moderne enn den jeg hadde på Thorsholm og helt annerledes enn de vi hadde i

MT Thorshov bygget i 1967 (bildet er lånt fra lardex.net

marinen, så det tar noen timer før min kollega kan gå fra borde. Presentasjonsrunden overfor mine nye skipskolleger er også obligatorisk.

Når kvelden kommer er jeg alene og ser fram til å prøve alt det moderne utstyret. Mens vi losser eller ligger under land er det ikke lov å starte den opp, så gjennomgangen sammen med Fred har kun vært teoretisk.

Midt på natten våkner jeg av at hele båten vibrerer. Dette har jeg aldri opplevd tidligere, så jeg kler på meg og går opp på broa. Vi er i gang med å forlate Dhahran og utsikten der oppe fra er fantastisk. Mens Thorsholm var en midtskipsbåt der broa var fire etasjer over dekket, så er broa på Thorshov seks etasjer over dekket.

Jeg går ned til radiostasjonen som er vegg i vegg med lugaren min og starter den opp. Nå får jeg prøvd utstyret. Dette er morsomt, og det er morgen før jeg har fått prøvd alt. Jeg har lyttet på Rogaland Radio som sender liste over alle båter som de har telegrammer til og hørt at det er telegram til oss. Jeg har kontaktet dem, tatt i mot telegrammene og levert dem videre til adressatene om bord.

Nå er det frokost, og jeg går ned trappene til etasjen der vi har messe. Jeg kjenner lukten lenge før jeg er framme, lukten av eggerøre og bacon. Det sitter allerede flere og spiser når jeg kommer inn i offisersmessa, og jeg hilser på dem jeg ikke hadde truffet dagen før. Her er det stoler til åtte personer; to styrmenn, tre maskinister, elektrikeren og stuerten. Jeg blir henvist til den innerste kortenden av bordet.

Mellom offisersmessa og byssa ligger salongen der skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen sitter, og på den andre siden av byssa ligger mannskapsmessa og underoffisersmessa.

Vi er tredve besetningsmedlemmer om bord fordelt på fire messer, så vi har god plass og blir betjent av to messe- og lugarpiker i tillegg til stuerten og to kokker. Her spares det verken på mat eller service selv om jeg ikke har egen boy, men det er godt å kunne bestemme hva jeg skal ha på meg av klær. Det kunne jeg verken om bord på Thorsholm i nesten to år der boyen min ble fornærmet hvis jeg ville ha på meg noe annet enn det han la frem eller i de femten månedene i marinen der forsvaret bestemte at vi skulle ha uniformer.

I løpet av dagen får jeg anledning til å hilse på de aller fleste av den øvrige besetningen og høre om hva de forventer av service fra radiostasjonen.

Den daglige ”Pressa” er det viktigste, får jeg høre. Det er de eneste nyhetene vi får fra Norge. De kommer i form av morsesignaler fra Rogaland Radio og fyller ett A4-ark som jeg mangfoldiggjør på spritduplikatoren slik at hver messe får to ark hver. I salongen får skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen hvert sitt. De er jo øvrigheten om bord.

Telefonsamtaler med dem hjemme er også veldig viktig. De fleste hjemme har ikke private telefoner så dagene blir ofte lange når jeg får beskjed fra Rogaland Radio om at de har en telefonbestilling til oss. Det går gjerne et par tre timer før vi har etablert telefonforbindelsen, men både vi og dem hjemme er vant til å vente på disse samtalene. De aller fleste står om bord i nesten to år før de treffer familien igjen, så det å få snakke med sine kjære er svært viktig for den enkeltes sjelefred. Verre er det de gangene telefonsamtalene dreier seg om dødsfall blant nær familie eller venner.

Spesielt husker jeg han som fikk beskjed om en bror som døde for egen hånd. Fra telefonboksen hørte jeg et vræl og tilkalte skipperen som fungerte som sjelesørger og whiskeyskjenker. Dette var en vanlig måte å hjelpe på. Med whiskey innabords ble de mentale stengsler åpnet, og sjelesørgingen gikk bedre.

Vibrasjonen i bygningen er ikke god. Om bord på Thorsholm der jeg bodde i midtskipet var det helt stille siden maskinen var akterut. Her om bord på Thorshov som er en såkalt baklader, forplanter vibrasjonen fra maskinrommet seg oppover i bygningen, og inne i skottet bak køya er det antageligvis et rør som ikke er festet skikkelig. Dette slår mot et eller annet og sørger for flere søvnløse netter, men jeg blir etter hvert vant til dette også.

I fritiden om bord er det utendørs svømmebassenget i bruk så sant vi har godt vær. Det er fire meter bredt, seks meter langt, to meter dypt og svært viktig når vi arrangerer dåp for dem som ikke har passert linja (ekvator) tidligere.

På en av rundturene mellom Europa og Den Persiske Gulf har vi Frithjof Bøe med oss. Han er nå i 1969 sytti år og pensjonist, og i syttiårsgave har han fått en tur-retur-reise mellom Europa og Den Persiske Gulf av sønnen sin som er øverste direktør i rederiet. Linjedåpen som vi arrangerer med ham om bord er den jeg husker best. Han vil være med på alt, og seremonien kulminerer med at han blir kastet ut i bassenget av to sterke karer. En holder i armene mens den andre holder i føttene og svinger ham frem og tilbake før han havner i vannet, mens skipperen engstelig holder seg i bakgrunnen.

Frithjof Bøe er en skøyer og foreslår at vi skal arrangerer skipsrevy. Scenen blir laget ved hjelp av portierestoff i åpningen mellom offisersmessa og offiserenes oppholdsrom. Alle blir anmodet om å bidra med det de har lyst til, så skuespillere og publikum skifter hele tiden roller.

Dart som er et engelsk pilspill er en daglig aktivitet blant offiserene, spesielt etter middagen som er dagens siste fellesmåltid, mens dekksgolfturneringer arrangeres i helgene. Produksjonen av pucker og køller blir etter hvert til en ren vitenskap. Forskning og utvikling blir viktigere og viktigere og det å trekke seg blir sett som en uting og svært lite sportslig.

En dag får vi oppleve det som jeg bare har lest om tidligere; hagl så store som en knyttneve. Dagen starter med godt og varmt vær, men i løpet av en time faller temperaturen flere titalls grader og vinden øker kraftig. Skipperen varsler forbud mot å gå utendørs, og alle dører blir stengt. Så begynner det å hagle med isbiter som er like store som en knyttneve. Vinden og haglene som dundrer i dekket lager et forferdelig leven. Det hele varer en times tid, og vi kommer ut på dekket til store ødeleggelser. Blant annet har reservepropellen på flere tonn revet seg løs fra festene sine og dekslet til vår store redningsflåte på omtrent tre ganger tre meter, er torpedert av knyttnevestore isklumper som ligger på dekket. Selve dekslet som var festet med tykke L-formede jern, ligger klistret opp til det vi kaller ”Eiffeltårnet” akterut.

En kveld mens vi ligger ved en oljeterminal i Den Persiske Gulf ropes det høyt fra dekket:

–          ”Shellfish, shellfish, shellfish!”

Når jeg kommer ut er det hele i gang. Overstyrmannen leder an. Han har satt på lyskasterne og stilt dem slik at de lyser ned på vannet. Flere har allerede utstyrt seg med hover og er på vei ned en leider mot en platting rundt terminalsokkelen som står på havbunnen. Det mysser av dyr i vannet. Når jeg kommer ned, ser jeg en mengde krabber med hummerhale som sparker seg bakover mot lyset. De som er utstyrt med hover, holder dem bak dyrene som sparker seg inn i hoven. Alle jubler hysterisk:

–          ”Bøtter, bøtter, kom med flere bøtter!”

Etter et par timer er det full stopp. Vi har tømt havet, men den kvelden gasser vi oss i skalldyrhaler. De ser ut som og smaker som hummerhaler.

I april 1971 kommer jeg hjem. Da har jeg vært om bord i Thorshov i nitten måneder, fram og tilbake mellom Europa og Den Persiske Gulf. En måned hver vei; med ett til to døgn under land hver annen måned.

Denne lange tiden uten å være i land, har gjort noe med meg. Jeg som alltid har likt meg blant andre mennesker, har fått problemer med å omgås andre, spesielt hvis jeg tror de forventer at jeg skal prate med dem.

Noen få dager etter at jeg har kommet hjem skal jeg i banken der jeg kjenner flere bak skranken. Jeg er nummer fire eller fem i køen, men kaldsvetter av nervøsitet og går raskt ut igjen. Jeg skjønner ingen ting. Jeg er faktisk livende redd for å treffe noen jeg kjenner. Det tar flere uker før jeg er over denne følelsen.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!