Jeg får en ny venn som jeg nok aldri får se igjen (sensommer 1969)

President Medvedev er på offisielt besøk i Norge, og i går så jeg på TV at han overrakte tapperhetsmedaljer til norske krigsveteraner. Senere på kvelden fikk vi se at en av dem fikk snakke til presidenten direkte og at han sa at Medvedev var den presidenten han beundret mest av alle.

Dette fikk meg til å tenke over hvor lett det er å binde seg følelsesmessig til andre mennesker; uavhengig av nasjonalitet og miljøbakgrunn. Kun to mennesker som finner den gode personkjemien.

Noe av dette fant jeg i Dhahran i Saudi Arabia.

Jeg får en ny venn som jeg nok aldri får se igjen.

Jeg er tjueto år gammel i 1969 og sitter på et kontor ved en oljeterminal i Dhahran i Saudi Arabia for å vente på å komme om bord i motortankskipet Thorshov som ennå ikke ha kommet til kai. Jeg tenker på hva livet skal gi meg i fremtiden.

Oljeterminalen i Dhahran anno 2010. Den var atskillig enklere i 1969.

Oljeterminalen i Dhahran anno 2010. Den var atskillig enklere i 1969.

Jeg har opplevd enormt mye de siste tre årene. To år om bord på det lille motortankskipet Thorsholm og de siste femten månedene i Den Kongelige Norske Marine.

Med Thorsholm har jeg fått oppleve å tilhøre en overklasseminoritet på ti personer blant tredve kinesere der jeg hadde egen boy som var førti år eldre enn meg. Jeg har opplevd mange steder i fire verdensdeler; Europa, Afrika, Asia og Amerikas to kontinenter, Nord-Amerika og Syd-Amerika.

I marinen har jeg fått oppleve å være under kommando der jeg måtte gjøre det jeg ble satt til uten å ha noen innflytelse.

Begge posisjonene har jeg likt godt, og nå skal jeg oppleve noe nytt. Jeg skal om bord i en tankbåt som hovedsakelig er i sjøen, og ser fram til å legge til en ny erfaring. Kontrakten er på minimum halvannet år, så neste gang jeg ser Norge, vil jeg være nesten tjuefire år.

Jeg sitter og mediterer over livet. Vil jeg fortsatt være radiooffiser når jeg har passert det de kaller livets middagshøyde? Vil jeg fortsatt være alene og bare ha meg selv å tenke på? Jeg har hatt mange kjærester, spesielt mens jeg var i marinen, men enkelte netter når jeg drømmer om å være bundet til ett menneske, våkner jeg klissvåt av marerittfremkalt svette. Det er ikke noe for meg. Å leve sammen med ett enkelt menneske resten av livet? Og ikke kunne gjøre det jeg selv har lyst til uten å spørre andre.

Det var jo slik det var i marinen og når jeg har vært om bord, men det er noe annet. Da har jeg jo valgt det selv.

Jeg tenker og ser på dem som sitter innenfor glassvinduene på kontorene her i terminalbygningen. Han ene ser at jeg ser på ham og smiler. Jeg smiler tilbake og tenker at han ser da ganske fornøyd ut enda han sikkert skal gjøre det han gjorde i går og det samme i morgen. Akkurat det samme hver dag. Våkne, reise på jobb, jobbe noen timer, reise hjem til familien, spise og være sammen med familien og til sist sove før han våkner i morgen for å gjøre akkurat det samme som han gjorde dagen før. Jeg grøsser litt, men så tenker jeg på meg selv og det jeg gjør. Nå skal jeg være om bord i en båt i halvannet år uten å være særlig mye i land. Er dette noe bedre?

Jeg ser på mannen bak vinduene igjen. Jeg ser at han reiser seg og kommer smilende mot meg. Han spør om jeg er sulten. Jeg svarer ”Yes please?”. Han legger hodet litt tilbake og hever øyebrynene litt spørrende oppover. Jeg trodde at han ville tilby meg noe, men jeg misforsto kanskje.

–          ”Sorry, I believed…”, sier jeg.

Han smiler og øyebrynene får sin vanlige posisjon igjen.

–          ”Okey”, sier han, “I can get you something”.

–          “Thank you”, svarer jeg.

Han forsvinner og kommer tilbake etter noen få minutter. I hånden har han en tallerken med en flat stor kake og en saus med noe som ser ut som noen kjøttbiter. Jeg smiler og takker, men han går ikke. Det ser ut som om han vil se meg spise, så jeg bryter av en bit av kaken, dupper den i sausen og putter den i munnen.

–          ”Good?”, spør han.

Jeg hikster mens jeg kjenner at svetten perler på pannen min.

–          ”Yes, very good”, gisper jeg.

Fy søren hvor sterkt det er. Jeg tenker på den tortillaen jeg spiste i Venezuela. Dette er ikke mindre sterkt. Han står fortsatt foran meg. Nå vil han også smake. Han tar etter kaken, bryter av en bit og dupper den i sausen før han putter den i munnen.

–          ”Yes, very good”, sier han.

Nå setter han seg ved siden av meg og tar etter en ny bit. Dette er visst til oss begge. Vi blir sittende slik og spise sammen.

–          ”You are Norwegian?” spør han.

Jeg bekrefter, og dermed kommer spørsmålene på rekke og rad. Så begynner han å fortelle om seg selv. Om familien, spesielt datteren og de to sønnene. Han sier hva sønnene heter, men glemmer datteren, så jeg spør, men skjønner raskt at hun ikke er viktig. Hun har ingen plass i fortellingen hans.

–          ”My wife takes care of her”, sier han og fortsetter å fortelle; først om sønnene og deretter om sin far og den tiden de bodde I ørkenen. Moren har tydeligvis heller ingen posisjon, akkurat som datteren.

Jeg følger ham i fortellingen hans, og tenker at det ikke er noe rart i at han liker sitt nåværende regelmessige liv. Jeg tenker at jammen har vi et enkelt og beskyttet liv i Norge.

Vi må ha sittet slik et par timer da en ny mann fra et annet kontor kommer ut til oss.

–          ”Your ship is ready for you”, sier han og griper tak I kofferten min.

Jeg tar etter hånden til min nye venn, men han unngår den og legger begge hendene sine på skuldrene mine. Klemmer og kysser.

–          ”Have a nice voyage”, sier han.

Jeg snur meg mot ham før jeg går ut gjennom døråpningen og ser at han står der smilende og litt trist. Han likte nok svært godt å fortelle, tenker jeg.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Livshistorie, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Jeg får en ny venn som jeg nok aldri får se igjen (sensommer 1969)

  1. Breiflabben sier:

    Det skjer nok ganske ofte det at man møter noen hvor man får en kjemi eller forhold til som betyr noe spesielt.
    Og så er de borte igjen som;

    Ships passing in the night.

  2. Tilbaketråkk: Tweets that mention Jeg får en ny venn som jeg nok aldri får se igjen (sensommer 1969) | vestfoldingen -- Topsy.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s