Sengen er full av insekter og hvor er Thorshov (1969)

Nordmenn er i arrest både i Syd-Amerika og Afrika på grunn av narkotika og drap. Et eller annet sted leste jeg at det er mange flere nordmenn i arrest i utlandet enn det som kommer fram i media. Vi er vel ikke så skikkelige som vi tror, vi nordmenn. Lederen i NHO er også ute å kjøre. Forbrytelse eller forglemmelse? Time will tell!

Sengen er full av insekter og hvor er Thorshov? (1969)

Sjåføren min parkerer utenfor et lite hotell i Dhahran by. Det er fortsatt midt på natten. Han peker på et hus på tre etasjer. Jeg leser navnet med et påfølgende ”hotel”. Engelsk øverst og arabiske tegn under.

En oljeterminal i Dhahran

En oljeterminal i Dhahran

Jeg er dødstrett og er svært glad for hjelpen jeg får. Han tar kofferten og går foran mot hotellet, lukker opp døren og roper et eller annet på arabisk. Det er ingen bak den lille resepsjonsdisken på vår høyre side, men vi ser at det sitter en mann innenfor en åpen dør rett foran oss. Nå reiser han seg opp og kommer mot oss. Han smiler, håndhilser på meg og ønsker meg velkommen på engelsk, mens han klemmer og kysser på sjåføren min mens de skravler i vei på det jeg antar er arabisk.

Etter en stund er de ferdig. De klemmer og kysser igjen, og vi blir alene.

Hotellverten konsentrerer seg om meg og passet mitt.

–          ”I have a very good room for you”.

Han tar kofferten min og går mot en trapp. Jeg følger ham. I annen etasje åpner han en dør inn til et meget spartansk rom, setter fra seg kofferten, smiler og forlater meg.

Det er dusj på rommet, men da jeg skrur på krana kommer det kun én stråle ut av sprederen. Jeg dropper alle tanker om hygiene og løfter opp overtrekkslakenet. Dermed våkner jeg. Det jeg ser får meg også til å droppe alle tanker om å kle av meg. Det hvite lakenet er fullt av prikker; prikker som beveger seg. Skal jeg ligge sammen med disse dyrene? Ikke tale om!

Få minutter etter står jeg i døråpningen inn til hotellvertens kontor. Han sitter der han satt da vi kom. Han ser sørgmodig ut mens han beklager at han ikke har flere ledige rom, men sier at jeg kan ligge på sofaen på kontoret hans. Jeg ser på den digre skinnsofaen og ser at det er god plass til meg.

–          “It’s no problem. I will be working here all the night. Office work, you know.”

Jeg har ikke krefter til å protestere, sier bare takk og legger meg nedpå. Han kommer med et pledd som han legger over meg, og dermed er jeg borte.

Jeg våkner. Verten min sitter fortsatt ved skrivebordet. Jeg ser mot vinduet. Det er mørkt ute enda. Klokken på veggen viser at det er natt og at jeg bare har sovet et par timer. Nå løfter han på hodet og smiler:

–          ”You are awake?”

Jeg nikker og kjenner meg langt fra så trøtt som da jeg la meg, så jeg spør om det er langt ut til oljeterminalene. Han spør om jeg trenger transport, og jeg bekrefter.

–          ”I have a friend”, sier han.

Disse evinnelige vennene, tenker jeg, og slår til. Penger er jo ikke noe problem. Rederiet betaler. Vi fortsetter å prate. Han forteller om hotellet, at det er en ”familybusiness” og at han driver det sammen med faren og sønnene. Dermed er han i gang med å fortelle sin og familiens livshistorie mens jeg tenker over hvor lett det er å få folk til å snakke. Innimellom dupper jeg av uten at han merker det. Han bare fortsetter å prate.

Det er dag. Jeg har hentet kofferten min fra rommet i annen etasje og betalt med noen av de amerikanske dollarene som rederiet utstyrte meg med før jeg reiste. Hotellverten har servert noen søte kaker og kaffe, så jeg har stagget den verste morgensulten. Ikke akkurat norsk frokost, men det duger. Nå venter vi på sjåførvennen hans. Jeg tenker at det kanskje er han som kjørte meg hit, men når sjåføren kommer ser jeg at det er en ny venn.

Det blir ny klemming, kyssing i luften, og deretter skal han jammen gjøre det samme med meg. Jeg tenker at jeg sikkert har blitt en av hans venner, så jeg får bare svare på samme måte. Han smiler og ler anerkjennende.

Jeg sitter i forsetet ved siden av den nye sjåføren i et nytt amerikansk digert ”bilflak” og tenker over hvordan han skjøv de andre bilene forover og bakover for å få sin bil ut på veien fra der den var parkert utenfor hotellet. Jeg spør ham, og han svarer at de aldri setter på håndbrekket når de parkerer. Dermed kan de parkere inntil hverandre, støtfanger mot støtfanger.

Så er praten i gang. Han forteller om seg og sitt mens jeg kommer med små kommentarer.

Langs veien er det bare sand og bilvrak. Jeg spør, og han svarer at det er myndighetene som har bestemt at ulykkesbiler skal bli liggende som advarsler. Mange kjører for fort og for uforsiktig, sier han. Dermed går det ofte galt.

Veien er rett, og landskapet er flatt. Vi møter biler, ikke mange, men vi ser dem på lang avstand der de svever i luften langt over veidekket. Jeg kommenterer dette, og sjåføren forteller at det er på grunn av varmen. Det er bare visuelt, sier han.

Nå ser vi oljetanker i det fjerne. Det er et stort område, sier han, så det blir kanskje ikke helt enkelt å finne den terminalen du skal til, men vi får spørre oss fram.

Det blir mange porter og mange kontorer, men til slutt får vi respons på navnet Thorshov. Jeg har flaks. Båten har ikke fått kaiplass ennå, men dette skal visstnok ordne seg i løpet av dagen. Dermed må sjåføren min og jeg skille lag. Kofferten og jeg får opphold på en benk i et venterom mens han returnerer til Dhahran by. Nå er det bare å vente.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Livshistorie, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Sengen er full av insekter og hvor er Thorshov (1969)

  1. ARGUS37 sier:

    Nei, vi er antagelig ikke særlig bedre enn alle andre, men fordi vi har større kjøpekrafgt enn de felste så befinner nordmenn seg på langt flere steder i verden (med store kulturforskjeller) enn mange andre nasjonaliteter.

    Så da skal vi vel ikke la oss forbause?

  2. terjeronning47 sier:

    Ja, du har vel rett. Og jeg som trodde vi blant de prektigste.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s