I have a friend! (Juli – august 1969).

Nå ser det ut til at alt endrer seg når det gjelder flytrafikken. Det er egentlig fantastisk hvor raskt vi mennesker tilpasser oss til nye situasjoner, men fortsatt truer problemene i horisonten. Mange bønder på Island vet ikke om de noensinne kan få noe til gro i jorden som er dekket med aske, og myndighetene har vel ikke penger til å hjelpe dem.

Utfordringene står i kø!

I have a friend! (Juli – august 1969).

Jeg står alene igjen på flyplassen utenfor Dhahran. Det er midt på natten og det finnes ingen transportmidler rundt terminalbygningen. Jeg har vært utenfor og sett etter. Hva skal jeg gjøre?

Highway inn til Dahran anno 2010. Så bra var den ikke i 1969.

Highway inn til Dahran anno 2010. Så bra var den ikke i 1969.

Jeg ser en enslig kar som soper gulvene inne i terminalen. Sikkert en formidabel jobb siden nesten hele veggen ut mot flyplassen er åpen. Denne delen av terminalen består egentlig av tre vegger med tak over slik at sand som det er mye av utenfor, lett blåser inn.

Han er den eneste jeg kan spørre, så jeg går bortover mot ham. Han løfter opp hodet og ser på meg. Jeg stopper foran ham og smiler:

–          ”Do you know about any possible transportation to the city?”

Nå smiler han også. Det hjelper å smile. Da får jeg ofte et smil tilbake.

–          ”Yes, I have a friend with car. Do you want me to call him?”

Med et smil ordner alt seg, tenker jeg.

–          ”Yes, please”, smiler jeg tilbake.

Nå føler jeg meg lettet og glad i hjertet. To sjeler alene på en flyplass langt ute i ørkenen som smiler til hverandre og er venner. Det er like før jeg spør om jeg skal hjelpe ham med sopingen.

Han setter fra seg kosten og går inn i en smal gang mellom to kontorer. Jeg setter meg på en benk og venter. Etter noen minutter kommer han tilbake og smiler til meg:

–          ”One hour. Is that OK?”

Jeg takker, og smiler til ham. Dermed setter han seg ved siden av meg. Det er tydelig at han vil prate. Han forteller om seg selv. Den historien han forteller er spesiell for meg som har vokst opp i trygge Norge, men den får vente til en annen gang.

Jeg hører bildur. Min nye venn hører den også og reiser seg opp.

–          ”My friend”, sier han, ”and your transportation.

Han tar kofferten min og går mot utgangsdøren, som åpner seg før vi når bort til den og inn kommer vennen. De to smiler til hverandre, tar hverandre i hendene, klemmer og kysser ut i luften. Denne måten å hilse på, må jeg huske, tenker jeg. Det er mange måter å hilse på. Noen kysser, noen klemmer, noen gnir neser. Vår måte er til sammenligning svært upersonlig, slik vi bruker kun en hånd med god avstand til hverandre, akkurat som den andre skulle være befengt med en svært smittsom sykdom.

Disse to vennene har god tid. Vi blir stående lenge mens de prater i munnen på hverandre som om de ikke har sett hverandre på lang tid. Jeg forstår ikke språket, men får mulighet til å se på dem når de prater. De tar på hverandre hele tiden og lever med hverandre i samtalen. Smiler, ler og klemmer. Det er sikkert fordi de ikke har vinter og ikke må gjemme seg inne i husene sine i måneder.

Etter en stund ser han med bilen på meg. Litt reservert. Jeg smiler og dermed er alt i orden. Han smiler tilbake og legger begge hendene mot overarmene mine. Vi er venner.

–          ”Welcome to Dhahran!”

Så griper han kofferten og går foran meg ut mot bilen, et digert amerikansk ”flak” av en bil, åpner bagasjerommet, legger kofferten min inn og lukker den inne. Jeg tar i håndtaket på døren til passasjersetet foran, men han løfter hånden for å stoppe meg, så jeg trekker meg litt tilbake.

Dette var tydeligvis galt. Skal jeg sitte foran? Er det dét han mener?

Han legger den høyre hånden på brystet sitt:

–          ”That’s my job”.

Han går rundt meg, åpner selv døren og bukker meg inn i setet. Jeg tenker at han kanskje er privatsjåfør for en eller annen, og at dette er jobben hans.

Endelig er vi på vei inn til byen, og jeg spør om han vet om et greit hotell. Han svarer akkurat som kameraten på flyplassen:

–          ”I have a friend!”

Dermed slapper jeg av. Jeg begynner å bli veldig trøtt og tenker at i morgen er det en ny dag. Det ser jo ut til at alt lar seg ordne bare jeg spør og smiler. Smilet er viktig.

Sjåføren begynner å spørre om alt mulig. Hvor jeg kommer fra og hvordan det er der. Helt til han ser at jeg holder på å sovne. Da begynner han å fortelle om seg selv. Den historien er helt annerledes enn historien til han på flyplassen, så jeg spør om hvordan de kjenner hverandre, og da setter han virkelig i gang, men den historien får vente til en annen gang.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Livshistorie, Sjømannsliv, Uncategorized og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s