Lørdag hadde vi familieselskap i forbindelse med at Inger Johanne fyller sekstifire år i morgen. Vi ble tretten til bords. Til tross for tallet, var kvelden veldig hyggelig med prat og spill.

Fortsatt er det unntakstilstand for flyging selv om det er åpnet for noen avganger fra Gardermoen. Norwegian-sjefen vil ha flyene sine i luften. Han sier at det ikke er farlig å fly når det er klart vær. Skal vi tro på ham? Har han eller flygerne hans flydd i askeskyer fra vulkaner? Jeg føler at han tenker på pengene sine, at han synes de er viktigere enn sikkerheten for passasjerene.

Farvel Norge. Saudi Arabia neste. (juli-august 1969).

I morgen skal jeg reise til Dhahran i Saudi Arabia. Jeg sitter i kafferommet på rederikontoret, og Fredrik orienterer meg om reiseprogrammet:

Dhahran i Saudi Arabia - highway

–          ”Her har du alle billettene og også en økonomisk garanti hvis det skulle oppstå spesielle situasjoner”, sier han.

–          ”Vi er litt usikre på når Thorshov får kaiplass, men hvis dette trekker ut i tid kan du sikkert få en supplybåt til å frakte deg ut på reia”.

–          ”Det kan også raskt bli forandringer av lastested, så det er viktig at du holder kontakt med agenten”.

–          ”Du har fått med deg posten til skipperen. Den bør du ha i håndbagasjen slik at vi ikke risikerer at den kommer bort”.

Dagen etter sitter jeg på toget til Lysaker, der jeg skal skifte over til bussen som går til Fornebu flyplass. Jeg har god tid, så jeg er ikke engstelig for å komme for sent til flyavgangen. Jeg må bare passe på at jeg ikke sovner slik at jeg ”misser” Lysaker. Jeg sovner ikke og hadde ikke ventet det heller.

På Lysaker jernbanestasjon følger jeg skiltingen til hovedveien, og etter noen minutter svinger bussen som er merket Fornebu inn på busslommen der jeg står og venter. Jeg går inn, betaler og setter meg godt til rette. Neste stopp er Fornebu flyplass.

Jeg er framme på flyplassen, har booket inn, sendt fra meg bagasjen og passert billett- og passkontrollen. Nå er det bare å vente. Jeg sjekker reiseprogrammet og ser at jeg skal skifte fly i Frankfurt. Derfra skal jeg reise med det samme flyet til en flyplass utenfor Dhahran, men først skal vi mellomlande i Cairo i Egypt.

Endelig sitter jeg om bord i flyet og er på vei til Frankfurt. Nå kan jeg slappe av litt. Jeg småprater med sidemannen min og leser litt i den boka jeg har med hjemmefra.

Etter et par timer lander vi i Frankfurt, og jeg forlater flyet. Nå må jeg være aktpågivende slik at jeg kommer meg om bord i riktig fly videre til Cairo. Jeg har reiseprogrammet i hånden og spør meg for sikkerhets skyld fram hver gang jeg ser en informasjonsdisk som det er mange av. Dermed bommer jeg ikke, selv om flyplassen er veldig stor.

Jeg er om bord i flyet som skal føre meg til Dhahran. Det er stort, mye større enn det som gikk fra Fornebu. Jeg ser rundt meg. De fleste av mine medpassasjerer er mørkere i huden og sikkert egyptere eller saudiere, tenker jeg. Jeg tar opp boken min og prøver å se reisevant ut. Heldigvis har jeg fått vindusplass. Nå ser jeg at utsikten forandrer seg. Vi er i bevegelse, men jeg hører ingen flydur, så vi blir vel slept ut mot rullebanen.

Vi er i luften. Boken ligger på fanget mitt. Jeg har lest noen sider, men husker ikke hva jeg har lest. Det er så mye å tenke på. Jeg snur hodet mitt og ser på sidemannen min. Han ligger tilbakelent og sover, med munnen halvåpen. Han snorker. Den lyden er ikke god for ørene mine. Jeg tar opp boken igjen og prøver å lese. Det går ikke, så jeg legger den fra meg igjen og tenker heller på de siste dagene før jeg reiste. Jeg har glemt å skrive til henne i Bergen og bestemmer meg for å gjøre det så snart jeg er om bord i Thorshov. Hun har vel allerede glemt meg, tenker jeg. For knapt to uker siden var jeg i Bergen. Det er merkelig å tenke på hvor raskt ting forandrer seg.

Jeg våkner av en mannlig flyvert som spør meg om jeg vil ha noe å spise. Jeg har visst sovet og sier ”yes please” uten å ha registrert hva han tilbyr. Jeg er sulten så det spiller ingen rolle hva jeg får. Han rekker meg et brett med litt forskjellig og jeg ber om en Coke. Han smiler, snur seg mot serveringsvogna, tar opp en boks Coca Cola og viser meg den. Jeg nikker, og han åpner den med en boksåpner som lager et trekantet hull i toppen av boksen før han gir den til meg. Jeg tar imot, sier ”thank you” og er glad for at han åpnet den slik at jeg unngår å søle på buksa mi. Det er jo lenge før vi er frammei Dhahran. Først skal vi lande i Cairo.

Det er litt spennende med Colabokser. Hjemme har vi bare flasker. Jeg spiser maten jeg fikk tildelt, og det samme gjør sidemannen min. Flyet ruller litt på seg, så jeg må konsentrere meg om å ikke søle.

Vi har fått beskjed om at flyet skal lande. Flyveren orienter oss over høyttalerne om hvor mange minutter vi har igjen og om været i Cairo.

Flyet er i luften igjen. De aller fleste passasjerene forlot oss i Cairo; også sidemannen min. Noen få mennesker kom om bord. Jeg ser rundt meg. Jeg tenker at vi skal til et land der kvinner ikke har samme rettigheter som menn siden det ikke er kvinnelige passasjerer igjen.

Det er mørkt rundt oss. Jeg ser på klokken. Den viser tolv om natten, og vi har nettopp fått beskjed om at vi skal lande. Flyveren nevner ikke navnet Dhahran Airport selv om det er det som står i reiseprogrammet.

Flyet står endelig stille på bakken. Lampene som varsler om at setebeltet skal være på, er slukket. Alle har reist seg opp og pakker sammen håndbagasjen; også jeg. Vi beveger oss sakte gjennom midtgangen og ut av døren helt bak. Flyverten står der og ønsker oss velkommen tilbake.

Jeg står på toppen av trappen som går ned fra flyet og ser at flyplassterminalen er svært liten. Det er heller ingen annen bebyggelse i nærheten. Noen få biler er innenfor synsvidden min. Det er alt. Jeg følger alle de andre mot terminalen. Jeg begynner å tenke på hvordan jeg skal komme videre, men først må jeg få bagasjen min.

En traktor kommer kjørende inn gjennom den store døråpningen. På slep har den to tilhengere med kofferter. Traktorføreren lemper koffertene av. Der ser jeg min, griper tak i den og går mot utgangen. Der er det tomt. Ingen biler eller busser. Jeg går inn igjen og ser en mann som koster gulvet. Dette er den eneste sjansen jeg har, så jeg går bort til ham og sier ”excuse me”.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!