Regelmessighet, stabilitet og trygghet? Er dette viktig?

Tirsdag, 23. mars 2010

Regelmessighet, stabilitet og trygghet.

Dette er kanskje kjedelige ord, men viktige når vi har blitt eldre enn vi var tidligere eller ikke er i stand til å gjøre det vi gjorde før. Eller med den hastigheten vi likte da vi var yngre enn vi er i dag.

Endelig er helsereformen i USA på plass. Ikke helt som Obama ville, men om tredve nye år blir den vel videreutviklet slik at den blir mer som den vi har i Europa.

I alle år har USA vært motoren i verdensøkonomien. Vil denne reformen gjøre noe med denne motoren?

Min frisør er etnisk tyrkisk. Han fortalte her forleden at i Tyrkia får de som har vært fast ansatt i tjuefem år, en pensjon på syttifem prosent av den gjennomsnittsinntekten de har hatt de siste tre årene. Var det noen som sa at vi har en god pensjon i Norge? EU har for øvrig sagt at denne pensjonsytelsen må bort den dagen de eventuelt bli EU-medlemmer.

Inger Johanne går av med AFP til sommeren og gleder seg. Jeg er en ”liksom-pensjonist” med AAP (arbeidsavklaringspenger); ikke fordi jeg ønsker det, men fordi min arbeidsgiver ønsker det. Jeg har i alle år arbeidet i private bedrifter. Spennende jobber, men det å være ansatt i små private bedrifter er gambling eller å danse på slakk line uten sikring. Så snart eierne finner det lønnsomt er det bare å si opp arbeidstakeren og begrunnet dette med ”økonomiske årsaker” eller avvikle hele bedriften.

Som sjømann i rom sjø tenkte vi lite på slikt. Hver dag var omtrent likt dagen før. Når noe skjedde, noe som rokket med regelmessigheten, ble dette en ”stor greie” i hodene våre. Slik var det den dagen radiosenderen min ikke ville gjøre det den skulle.

Thorswave i sjøen igjen (1974).

En dag kommer da vi forlater Cape Town ”bound for Montreal in Canada”.

Terje på brovingen på Thorswave i 1974

Terje på brovingen på Thorswave i 1974

Vi har to uker i sjøen foran oss. Jeg kommer fra tankflåten og er vant med én måned mellom hvert landligge, men for Inger Johanne er det nytt, dette å ha bare hav rundt oss i to uker. I tillegg har vi et comfortproblem. Vi har lastet bauxitt som ligger i bunnen av lasterommet. Bauxitt er svært tungt og får båten til å svinge som pendelen i et vegg- eller gulvur.

Vi legger oss på ”reia” for å vente på de siste papirene før vi endelig kan gå ut i åpen sjø. Selv her rett utenfor havna, i smul sjø, pendler båten fra side til side slik at vi kan stå vertikalt med ett ben på dørken og det andre benet på skottet. Problemet er bare at dette skifter hele tiden, så hvis vi ønsker å stå slik, må vi flytte oss fra side til side. Flere av de andre båtene som ligger sammen med oss, kaller oss opp via vhf og spør om det er noe galt siden båten beveger seg så helt annerledes enn dem.

Endelig kommer en hurtiggående havnebåt opp til leideren vår. Vi får det siste besøket her i Syd-Afrika for denne gangen. Etter en halvtime forsvinner mannen ned leideren igjen og ned i havnebåten som trekker ut på siden og forlater oss. Maskinene våre starter, det vibrerer i båten, og vi dreier ut mot havet og ser Cape Town forsvinne bak oss.

Jeg står på broa sammen med Inger Johanne en liten stund, men så må jeg ned en etasje for å starte opp radiostasjonen. Mens vi ligger under land er det ikke tillatt å bruke denne, men nå er radiovaktene i gang. Nå er vår eneste kommunikasjon med omverdenen avhengig av dette utstyret.

Disse ukene i sjøen består av regelmessighet. Jeg står opp halv syv; dusjer; spiser frokost sammen med de andre i messa; deretter radiovakt, regnskaper, motta ”pressa” som kommer fra Rogaland Radio fra klokken åtte til tolv. Da er det lunsj. Klokken to er det på’n igjen frem til klokken fire da det er middag. Dagens siste arbeidsøkt er fra klokken seks til åtte.

De som vil snakke med sine kjære der hjemme, kommer opp i radiostasjonen og bestiller telefonsamtalene. Denne kontakten er svært viktig for alle om bord og ikke minst for dem der hjemme. Dette er før satellittene blir tatt i bruk til slike ting og vi er avhengig av radioforholdene.

Først må jeg kalle opp Rogaland Radio med morse for å bestille telefonkontakt. Dette kan ta tid siden vi er mange norske båter over hele verden som har det samme ærendet. Rogaland Radio ringer opp det telefonnummeret jeg har oppgitt og avtaler når samtalen kan skje. Det er jo langt fra alle som har telefon hjemme, så vi må vente til de har innfunnet seg til dem som har privat telefon.

Andre ganger er det de der hjemme som ringer opp Rogaland Radio og bestiller telefonsamtale til båten, men dette kan ofte ta tid eller ende med ingen telefonsamtale siden radioforholdene er svært varierende. Alt avhenger av at jeg lytter etter oppkall som Rogaland Radio sender ut hver annen time hele døgnet.

Denne gangen får jeg problemer. I det jeg starter opp radiosenderen, hører jeg et smell, og viserne på senderpanelet faller tilbake til null. Nå er det opp med instruksjonsbøkene og følge feilfinnerinstruksene. Båten slingrer og jeg må be skipperen komme for å overta regnskapsjobben, siden jeg antageligvis blir opptatt noen timer inne i senderen. Inger Johanne sitter i lugaren ved siden av og leser.

Jeg sitter på bordet der jeg har radiomottagerne og henger over den utrukne skuffen med de store radiorørene som ser ut som store lyspærer. På toppen av disse lyspærene er det kontaktpunkter der det står flere tusen volt, men jeg har slått av senderen så jeg føler meg sikker. Allikevel skjer det som ikke skal skje. Jeg har glemt å lade ut spenningen som står i radiorørene, og plutselig legger båten seg litt mer over på siden, jeg sklir av bordet, faller forover og griper tak der jeg kan. Det er kontaktpunktene på radiorørene. I det samme smeller det i ørene mine. Jeg ser et glimt av sterkt lys og faller ned på dørken ved siden av senderen. Skipperen ser opp fra regnskapene og flirer:

”Der fikk du deg en støyt”, sier han.

Jeg ser på armen min som henger slapt ned. Jeg tar på den med den andre hånden, men kjenner ingen ting.

”Jeg har ingen følelse i armen”, sier jeg.

”Den kommer nok tilbake”, sier skipperen og konsentrerer seg om regnskapene.

Jeg fokuserer på hånden som ikke har følelse og ser et lite svart hull i den ene fingeren. Så stryker jeg den friske hånden oppover underarmen og på siden av albuen ser jeg et annet svart hull der strømmen antageligvis kom ut. Inn i fingeren, opp underarmen og ut ved albuen. Jeg kan ikke fri meg for å bli litt engstelig, men jeg må jo ordne senderen og jeg kan jo bruke den armen som ikke har følelse, så jeg får bare fortsette.

Inger Johanne titter inn døråpningen. Lugaren er rett ved siden av radiostasjonen. Hun smiler og sier: ”Hei!”.

Jeg er nesten lammet av forskrekkelse. Her var det like før jeg døde, og så sitter skipperen like rolig med regnskapene og Inger Johanne stikker hodet inn og sier: ”Hei!”.

Jeg husker ennå at jeg syntes veldig synd på meg selv.

Etter noen timer begynte det å prikke i armen og følelsen begynner å komme tilbake, men de to små sorte hullene i hånden og albuen ble værende i mange måneder. Først ble huden hard rundt dem, men etter et års tid var også dette borte.

Dørken = gulvet.

Skottet = veggen.

Vhf = en sender og mottaker med kort rekkevidde som er plassert på broa.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Dagligliv, Hørt på radio, Lest i avisen, Livshistorie, Sjømannsliv, Tanker og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s