Da vi var i Durban og Valley of a Thousand Hills i KwaZulu-Natal i 1974.

Mandag, 22. mars 2010.

I nyhetene i går og i dag hørte vi og leste vi om helsereformen som Barrack Obama vil ha gjennomført i USA. Spesielt republikanerne yter motstand fordi de mener at det vil bli færre goder til dem som har råd til helseforsikring. I mine ører høres dette ut som et snev av apartheid. En gruppe har fordeler som de mener at andre ikke skal få, fordi de ønsker å verne om sine fordeler.

Røde Kors i Oslo har etablert helsesenter for asylsøkere som har fått avslag på sin søknad. Plasseringen er hemmelig fordi de er redde for at mange vil prøve å stoppe dette. Hvorfor vil de stoppe det? Jeg tror forklaringen er enkel. De mener at det vil bli mindre til dem selv. Altså om igjen et snev av apartheid. En gruppe har fordeler som de vil at andre ikke skal få.

For første gang i verdenshistorien ble det i fjor registrert at det er flere sultne enn mette på vår klode. Vi kan godt kjøpe det de produserer slik at de får penger til mat, men vi setter opp tollbarrierer for å forhindre dette. Om igjen ser vi en apartheidpolitikk mellom dem som har og dem som ikke har. Argumentene er at det blir for dyrt å dele.

”Nesten en milliard mennesker har ikke rent drikkevann”, sier Røde Kors i ABC Nyheter idag. Det er ikke umulig å hjelpe dem, men det vil koste penger som vi ikke vil bruke. Om igjen ser vi bildet av en gruppe mennesker som har, men ikke vil dele. Altså en apartheidpolitikk.

Forskjellen, slik jeg ser det, er at Syd-Afrikas myndigheter hadde navn på denne politikken da jeg var der, og navnet var Apartheid.

Da vi var i Durban og Valley of a Thousand Hills i KwaZulu-Natal i 1974.

”Rekkefølgen er gal, Terje”, sier Inger Johanne når hun forteller at hun har lest den siste bloggen min. ”Jeg kom om bord i Durban og ble med til Port Elisabeth, Cape Town og derfra over Atlanterhavet til Montreal i Canada”.

Det er trettiseks år siden vi var i Syd-Afrika og alt er ikke slik jeg husker det, så det er godt at jeg har en korrekturlester.

På nytt bruker jeg nåtid, fordi jeg da mentalt er inne i den tiden av mitt liv – i 1974.

Jeg trives ikke i Syd-Afrika på samme måte som jeg har gjort det i Kenya og Tanzania og mange andre steder i verden. Denne apartheidpolitikken som lager et kunstig skille mellom forskjellige folkegrupper, er skremmende og vanskelig å forholde seg til, og det verste av alt er at mange av de nordmennene vi møter er sterke tilhengere av denne politikken. Resultatet er at jeg sier minst mulig og kanskje er det mange som meg? Kanskje de også føler det samme som meg og lar være å si noe.

Durban i KwaZulu-Natal er uansett et lyspunkt slik jeg opplever det. Mens så godt som alt er merket med NUR BLANKES og NIE KAFFER i Cape Town og Port Elisabeth, så er disse skiltene fjernet mange steder i Durban. Men fortsatt er det hvite felter der skiltene har vært festet.

En kveld blir Inger Johanne og jeg invitert hjem til en representant for et av de mange skipsservicefirmaene her i Durban. Vi takker selvfølgelig ja takk og dropper kveldsmaten den kvelden vi skal på besøk. Familien som vi skal besøke er fra Møre og vil sikkert servere et eller annet som er typisk for denne landsdelen.

Vi blir ønsket velkommen av hele familien; også av deres lille datter. De forteller om hvordan de lever i Durban og om hushjelpen som bor i et eget hus i hagen. De forteller at hun er gift, men at sentralmyndighetene ikke tillater at hun får ha mannen sin på besøk; enda hun kommer fra et homeland to døgns reise fra Durban. Han besøker henne allikevel, men dette ser de gjennom fingrene med her i Natal. Vårt vertskap sier at de hele tiden føler på at de gjør noe ulovlig når de ikke anmelder dette.

”Slik er det i hele nabolaget”, sier de. Vakthundene som alle har, bjeffer så snart de lukter en sort afrikaner, men ingen snakker om disse ulovlige besøkene.

Det blir en lang og sulten kveld, og vi er glad for at vi har nattmesse med et kjøleskap fullt av mat når vi kommer tilbake til båten. Vårt vertskap har tydeligvis adoptert den lokale skikken med drinker og snacks. Drinker og søte drops er sjelden gjestekost for oss som begge er svært glad i god mat.

En dag kommer sjømannspresten om bord og forteller at han har fått låne en folkevognbuss og kan ta oss med opp i Valley of a Thousand Hills.

”Thousand Hills”, forteller han, ”er et såkalt homeland for zulufolket der vi kan gjøre dagsbesøk, men vi må være ute innen mørket kommer”.

Tidlig en søndag morgen kommer han om bord for å hente oss. Da jeg ser folkevognbussen fra toppen av gangveien får jeg denne usikkerhetsfølelsen som jeg ofte får når jeg ikke vet hva jeg går til. Vanligvis er ikke dette noe problem for meg når jeg er alene, men Inger Johanne og jeg er nesten nygift, og da er det ikke så enkelt som før.

Jeg ser på dette gamle, slitne kjøretøyet og føler meg ganske usikker. Jeg betrakter også presten som både ser ut og oppfører seg som en guttunge. For å gjøre turen litt mer spennende, gir han følgende informasjon:

”Om noe skjer slik at vi ikke rekker ut før det er mørkt”, sier han, ”så kan vi overnatte i en restaurant som drives av en hvit mann inne i reservatet, men dette går sikkert bra”.

Så er vi i gang. Vi kjører gjennom byen og etter hvert forsvinner husene bak oss. I begynnelsen går veien svakt oppover i slake svinger. Etter hvert blir den brattere. På venstre side skråner det oppover mens det skråner nedover på den andre siden. Busker er den mest vanlige veksten på denne tiden av året. Der er jo vinter her nede selv om vi føler at det er varmt og godt.

Etter noen timers kjøretur stopper presten bilen, stikker hodet ut av vinduet og roper et eller annet. Det er noe han vil vise oss. Vi har tatt igjen en gruppe kvinner og barn som går langs veien, og han går ut for å snakke med dem. Snart løfter han et av de minste barna opp til vinduet og formelig trer det inn i bilen for å vise oss at det har brokk. Jeg ser at Inger Johanne liker denne seansen dårlig.

”Hva er vitsen?”, spør hun, ”dette handler om liten respekt for andre”. Jeg skjønner henne. Stuertens sønn på omtrent fem år er på sin side mest opptatt av at kvinnene ikke har dekket til brystene sine.

”De har jo nakne pupper”, utbryter han impulsivt.

Etter noen minutter kjører vi videre oppover. På veien møter vi en av de fastboende som er kledd som zuluer flest i tradisjonelt antrekk og bevæpnet med spydet sitt. Han ser alvorlig på oss uten å stanse. Jeg ser at han ikke liker det han ser og kan tenke meg hva han føler:

”Hva har disse hvite her å gjøre? Det er jo vårt land”.

Etter ytterligere en stund flater veien ut, og vi ser utover det storslåtte landskapet, de såkalte tusen dalene, og fortsetter innover.

”Vi skal til en bosetting for en zulufamilie”, forteller presten.

Utpå ettermiddagen stopper han bilen. Vi har nå kjørt i mange timer. Rett nedenfor veien ser vi noen stråhytter rundt en åpen plass. Presten går foran og vinker oss med seg. Han forteller at dette er en bosetting blott til fremvisning. Den egentlige boplassen vil de ha for seg selv. Vi blir presentert for høvdingen og konene hans som danser for oss, mens høvdingen står ved siden i full høvdingutrustning.

Inger Johanne og høvdingen

Inger Johanne og høvdingen

”Så dere de lange neglene?”, spør Inger Johanne etterpå. Presten forklarer at neglene er et symbol som skal vise oss at han har så mange koner og krøtter at han selv ikke behøver å gjøre noe som helst. Dessuten får han betalt for å vise fram seg selv og familien for dem som kommer hit.

Rett før det blir mørkt er vi nede i Durban City igjen. Jeg sitter igjen med blandede følelser. Jeg har vært i Kenya og Tanzania og følt meg som en av mange, men slik er det ikke her hvor vi er rike europeere som bruker fritiden vår på å se på dem som ikke har tillatelse til å gjøre det vi gjør. Ikke fordi de er fattige, men fordi de er såkalte ”Kaffer” som overalt ser skiltene ”Nie kaffer” (ikke sorte) eller ”Nur blankes” (bare hvite).

I dag tenker jeg at det er godt denne tiden er over. Det er fortsatt forskjeller, men heldigvis ikke slik som før.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Hørt på radio, Lest i avisen, Livshistorie, Sjømannsliv, Tanker og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Da vi var i Durban og Valley of a Thousand Hills i KwaZulu-Natal i 1974.

  1. anne grethe eikrem sier:

    Dette synest eg var veldig godt skrive.Reisa var godt skildra så eg såg føre meg det heila.Følte at eg var med på turen.Flott,eg vil gjerne lese meir frå deg…

  2. Veldig interessant å lese!!

  3. terjeronning47 sier:

    Tzkk for kommentaren din 🙂

  4. Thank you for sharing this information. The information was very helpful and saved a lot of my time.

    Writing a Dissertation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s