Her om dagen kom fire asylsøkende brødre til Torp flyplass, flyplassen her i Sandefjord. Den eldste var sytten år og de andre mye yngre. Jeg tenker på det de følte når de sto der foran uniformerte folk i et fremmed land, en fremmed kultur der folk snakker et fremmed språk. Hvor alene de måtte føle seg? Følte de frykt for det ukjente eller lettelse over å komme til et sted der de ikke behøver å være redde? Hva visste de om folket de var kommet til?

Jeg vet ikke, men mange ganger har vi vel vært i samme situasjon. Historien under er en slik historie. Vi var i en ukjent by i et ukjent land med regler som vi ikke forsto skikkelig. Vi hadde fått advarsler, men forsto ikke hvor vi skulle være forsiktig og hva vi skulle være forsiktig i forhold til hva. Det er greit å få advarsler, men hva skaper disse advarslene av følelser?

Jeg kjente alle følelser den dagen: Nysgjerrighet, usikkerhet blandet med frykt for noe jeg ikke visste noe om.

Da vi gikk oss vill i Cape Town (1974).

En dag i Cape Towns gater går det meste litt galt. Vi er fortsatt i året 1974, og en av mine skipskolleger og jeg vil se litt mer av Cape Town, så en dag etter lunsj ser vi båten bak oss der vi sitter i taxi oppover i byen.

Thorswave med Table Mountain i bakgrunnen

Jeg skal innom frisør, og vi skal begge handle litt klær. Som gutter flest gjør vi unna slike ærend ganske raskt og begynner å gå. Vi har ingen planer så vi bare går og kikker. Opp gater, ned gater, inn i smale gater, inn i butikker og basarer.

Basarer?

Basarer i hvite områder?

Jeg spør min kollega: ”Vet du hvor kaia og båten er?”

Han stopper og ser på meg. Jeg ser at han tenker. Sier ingen ting. Han ser den veien vi kom fra. Snur seg og ser fremover, dit vi er på vei.

”Ser du noen hvite her?”, spør jeg. Rundt oss er det bare sorte og fargede.

”Nei, vet du hvor vi er?”, svarer han. Jeg rister på hodet.

Vi går tilbake til hovedgaten.

”Vi tar en buss”, sier skipskollegaen min.

Vi stiller oss opp på fortauet og venter på at en buss skal komme. Til venstre går veien oppover, og der vi ser at den møter himmelen, kommer en buss. Vi ser først taket og deretter mer og mer av bussen. Så kommer den nedover mot oss. Den stopper noen ti-metre fra oss, og vi løper mot den. Bussdøren går opp, og vi ser at sjåføren er sort. Jeg er først inne og ser inn. Kun sorte passasjerer. Jeg tenker på en av advarslene:

”Her i Cape Town gjelder apartheid, fullt ut”.

Jeg ser på sjåføren som rister på hodet. Jeg mumler: ”Sorry”, og trekker meg bakover, og dytter kollegaen min ut igjen med ryggen.

Han blir litt ergerlig: ”Hva faen, Gnisten?”

Jeg ser på ham: ”Den var ikke for oss. Så du skiltet NUR BLANKES?”

”Nei”, sier min kollega.

”Ok”, svarer jeg, ”da var den ikke for hvite, men nå vet jeg hvor vi skal gå. Bussen kom nedover gaten, det er ettermiddag, og folk skal tilbake til der de bor. Altså går vi motsatt vei. Oppover gaten.”

Kollegaen min mumler: ”Jævla svartinger”, og jeg tenker: ”Han også?”

”Demp deg litt”, sier jeg, ”noen kan høre deg og ikke like det du sier”.

”De forstår vel for faen ikke norsk?”, sier han.

”Det vet du ikke”, svarer jeg.

Jeg tenker på den gangen jeg mellomlandet på flyplassen i Frankfurt. Jeg hadde dårlig tid og småjogget for å nå flyet som skulle videre til Fornebu.

Bak meg hørte jeg: ”Hei du, skarru te Osjlo?”

Jeg saknet farten, snudde meg og så mot der jeg trodde stemmen kom fra, men så ingen.

Jeg skyndte meg videre.

Så hørte jeg stemmen igjen, nå mye nærmere: ”Hei, skarru te Osjlo?”

Jeg snudde meg igjen, men så fortsatt ingen. Det var vel ikke meg mannen ropte til.

Plutselig kjente jeg en hånd på skulderen min. Jeg snudde meg og så rett inn i et kølsvart ansikt: ”Skarru te Osjlo?”.

Mange ganger senere har jeg tenkt: ”Er jeg en rasist siden jeg ikke så ham?”.

Det er vel ikke noe merkelig at en kullsvart mann snakker Oslos østkant-dialekt? Eller er det?

Etter et par timer er vi begge tilbake til båten i god behold. Jeg må si at jeg likte situasjonen svært dårlig oppe i byen da vi ikke visste hvor vi var og hva vi kunne forvente. Agenten hadde fortalt at det var høy risiko for overfall flere steder der oppe, men vi visste ikke hvor.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!