I raseskillets Syd-Afrika med MS Thorswave (1974)

Så godt som hver dag leser eller hører jeg om mennesker som kommer hit til landet fra andre steder i verden og blir sendt ut igjen.

I dag er det en familie som har bodd i utkant-Norge i mange år. Godt integrert. Allikevel ble de sendt tilbake til Italia for et års tid siden, fordi det var der de søkte om asyl første gangen de kom til Europa. Da sier reglene at det er Italia som skal bestemme hva som skal skje med dem.

Nå er de tilbake i Norge for å prøve igjen, men har fått avslag om opphold enda en gang.

Regler er til for å følges, og da er det greit å henvise til disse. Men regler er mange ganger umenneskelige.

Her sier vi nei til en godt integrert familie samtidig som vi kaller oss humanistiske.

Noen ganger tenker jeg: ”Er vi nordmenn så humanistiske som vi tror vi er?”

I raseskillets Syd-Afrika med MS Thorswave (1974).

I 1974 var jeg om bord på MS THORSWAVE som var en stykkgodsbåt i CCAL, Christensen Canadian African Lines. Vi gikk i fart mellom Montreal i Canada og Cape Town i Western Cape, Port Elisabeth i Eastern Cape og Durban i Kwazulu-Natal, de tre siste i Syd-Afrika.

Kart over Syd-Afrika

Kart over Syd-Afrika

Jeg kom om bord tidlig på året og hadde avtalt med rederiet at Inger Johanne skulle få komme på besøk i Cape Town for å bli med på en rundtur, men dette kommer jeg tilbake til senere.

Cape Town var i 1974 en vanlig havneby med den travelheten som preger store havnebyer over hele verden. Skillet mellom de forskjellige folkegruppene var stor og ganske uforståelig, så en dag ba jeg overstyrmannen vår forklare meg forskjellene. Andreas bodde i Syd-Afrika og var gift med en sydafrikansk-portugisisk dame.

Her er Andreas sin avklaring:

”Zuluene innvandret for mange år siden fra områder nord for Syd-Afrika. De fortrengte og drepte bushfolket som var den eneste etniske folkegruppen så langt syd. I dag er zuluene dem vi snakker om når vi bruker ordet Blacks. De bor ofte i egne homelands eller reservater.”

”Cape Coloureds eller bare Coloureds er dem som ikke er sorte eller hvite. Mange er barn av boer-farmere som holder til ute i landdistriktene og importerte slaver. Disse får ikke mulighet til å bo i byområdene, men bor ofte nær inntil byene og jobber for oss hvite om dagen og reiser hjem til sine områder etter arbeidstid ”.

En capecoloured familie

En capecoloured familie

”Indians er sydafrikanere av indisk herkomst. De er egentlig Coloureds og jobber og bor som de andre Coloureds”.

”Asians er sydafrikanere som har innvandret fra andre steder I Asia, og er også Coloureds.

”Malay er Coloureds som har innvandret fra Malaysia og Brunei”.

”Honorary Whites er japanere, sydkoreanere og taiwanesere som har samme rettighetene som hvite, fordi de krever det for å handle med Syd-Afrika”.

”Svarte fra USA har også ofte status som Honarary Whites, fordi myndighetene regner dem som siviliserte svarte”.

Etter denne forelesningen av Andreas, kunne jeg ikke la være å spørre om hans mening.

”Sånn er det bare”, sa han, ”skal vi bo her, må vi akseptere myndighetenes retningslinjer. Vi diskuterer dette aldri”.

Om bord hos oss brukte vi zuluer for å pikke rust og male båten. De ble hentet med lastebiler fra distriktene utenfor Cape Town og kjørt tilbake før vi seilte videre til Port Elisabeth. Jeg så aldri hvor de bodde om natten, men regnet med at de ble innlosjert i pakkhusene på kaia.

Jeg har en litt tragikomisk historie som hadde sin bakgrunn fra dette menneskesynet som gikk ut på å dele opp folket i grupper etter hvilken hudfarge de hadde.

I Thor Dahl hadde vi en stuert som var norsk og gift med en sydafrikansk dame. Hun var lys som de fleste europeere, men hadde pass som fortalte at hun var Cape Coloured siden en av foreldrene var farget. Søsteren hennes var ganske mørk i huden, omtrent som en mulatt, men av en eller annen grunn hadde hun fått et såkalt ”hvitt pass” hvilket betydde at hun var hvit. Så den mørke søsteren bodde i et hvitt område, mens den lyse bodde i et område for Cape Coloured.

Jeg spurte stuerten om hvilken status ungene hans hadde.

”De har norsk pass i tillegg til det sydafrikanske”, sa han, ”og jeg jobber med saken”.

Det var ikke bare de mer eller mindre mørkhudede som regulerte folkegruppene i Syd-Afrika.

Boerne som opprinnelig kom fra Nederland med Det Ostindiske Handelskompaniet, var ofte farmere eller andre kroppsarbeidere, mens de av britisk avstamning jobbet mer med handel og administrasjon.

Den siste gruppen var ganske flegmatiske i måten å forholde seg til de sorte og fargede på, mens boerne som i større grad hadde fagjobber som håndverkere og andre blåsnippjobber, var mer engstelig for at de sorte skulle ta jobbene deres.

Dette så jeg tydelig i det daglige. Mens de med britiske forfedre smilte overbærende når de sto overfor en sort, så var boerne mye tøffere og markerte forskjellen ved tøft munnbruk.

Alt dette er min subjektive observasjon, og det er også den historien jeg forteller nå:

En dag skal jeg på land for å bytte spillefilmer på kontoret til Velferdstjenesten for Handelsflåten. En medarbeider hos skipshandelfirmaet henter meg. Skipshandelfirmaet eies av en norsk innvandrerfamilie og medarbeideren som skal kjøre meg, er også norsk.

Vi kjører langs kaia, men må stanse for noen sorte som jobber akkurat der vi skal kjøre. Denne norske medarbeideren åpner døra og hyler og skriker med svært nedsettende ord til de sorte arbeiderne. Etter hvert flytter de på seg slik at vi kan fortsette. Han snur seg mot meg og fortsetter på norsk:

”Disse jævla svarte apekattene må jo for faen flytte seg når de ser jeg kommer kjørende”.

Jeg svarer ikke, men tenker desto mer. Denne karen kommer jo fra en velstående norsk familie i Norge, og jeg er ganske sikker på at han ikke oppfører seg slik hjemme.

Etter en stund stopper sjåføren min ved en stor brakke der Velferden har kontor sammen med andre skipsservicebedrifter.

”Her er det”, sier han.

Vi går ut av bilen. Han låser den og går mot brakka som står på murblokker. Han viser veien opp en firetrinns trapp, lukker opp døren på toppen av trappa, og vi kommer inn til et rom med en høy disk foran oss. Bak disken er det et forferdelig leven. En sort medarbeider ligger på gulvet, mens to hvite står over ham og kjefter mens de småsparker på ham.

Jeg ser på min følgesvenn, men ser at han bryr seg lite om det som foregår. Han åpner en lem i disken, snur seg mot meg og vinker meg etter seg. Han ser vel at jeg er forskrekket, så han smiler bare:

”Svartingen har vel bare gjort noe han ikke skulle”, sier han, ”så han fortjener det sikkert.”

Jeg sier ingenting. Jeg er jo bare på besøk.

Etter at filmene er byttet, kjører han meg om bord. Jeg tror jeg er svært stille på tilbaketuren. Jeg tenker:

”Er det meg som er annerledes eller tenker annerledes?”

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Hørt på radio, Livshistorie, Sjømannsliv, Tanker og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

5 svar til I raseskillets Syd-Afrika med MS Thorswave (1974)

  1. Breiflabben sier:

    Så du har vært på «Weiv’en» også, i Christensen Canadian African Line eller het det Canada Africa Line?
    Du kjente sikkert godt til «Streamen» og «River’n» også da?
    Jeg jobber litt med et innlegg fra St. Lawrence seaway, skal se om jeg får det ferdig i denne uka.
    Det var mye vi ikke forsto i det Sør-Afrika som dengang var, men jeg hadde inntrykk av at de fleste oppførte seg bedre enn velferdsassistenten du møtte.
    Vi hadde jo i mange år en sort sydafrikaner i Sandefjord, jobbet på Moby Dick pub i min ungdom. Han hadde seilt i Thor Dahl.
    Fine innlegg du har Terje. Og skikkelig interessant for en «Thor Dahl-gutt» som meg 🙂

  2. terjeronning47 sier:

    Muntlig sa vi bare Canada Afrika linja. Jeg var ombord på Thorstream på overleveringsturen da den ble solgt til Macao.
    Jeg er enig i det du sier. Vi visste svært lite, så historien er skrevet i lyset fra det som skjedde etterpå.
    Vi hadde mange fine opplevelser også.

  3. Breiflabben sier:

    Oi, har du vært på Streamen og?
    Det var en nydelig båt. Når ble den solgt da?

  4. terjeronning47 sier:

    Jeg tror det var i 1977.

  5. Veldig interessant å lese!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s