Endelig ser det ut til at Romøren er tilgitt. Navnet hans har i hvert fall forsvunnet fra overskriftene. Han gjorde en tabbe, en gedigen og egoistisk tabbe da han sa ja til å bli førstemann utfor hoppkanten i nye Holmenkollen, men alle tabber må etter hvert tilgis.

Jeg var en av dem som ble fryktelig skuffet da jeg hørte at han var førstemann utfor hoppkanten i nye Holmenkollen i stedet for en mer ukjent prøvehopper, men allerede etter et par dager med ”fryktelig juling” i media, syntes jeg at han hadde fått nok. Følelsen av skuffelse ble etter hvert erstattet med medfølelse.

Til helgen skal han hoppe igjen, og det er stor fare for at det blir en del ”buing” fra publikum. Han har sagt at han både forventer og skal tåle dette.

Inger Johanne og jeg har hatt en hjemmediskusjon, og også hun som var den av oss som ble mest sint over at han var villig til å ta æren fra Anette Sagen, mener at nå er det nok. Han har fått sin straff og må få lov til å fortsette sin karriere.

Anette Sagen sier at hun har lagt episoden bak seg, og da kan vel ikke vi være dårligere.

Jeg gjorde også en tabbe da jeg tok parkeringsplassen til Christensen, men etter noen måneder var dette glemt. Jeg ble tilgitt.

Christensen var nest etter Gud!

Vi som jobbet fast i rederiet Thor Dahl hadde store følelser for vår arbeidsgiver og mente at vårt rederi var verdens beste med rederen som nest etter Gud. Han het Lars Christensen jr., og ingen måtte si noe galt om ham. Han var rederiets hovedaksjonær og den som alle betraktet som SJEFEN.

Fra 1977 til 1978 jobbet jeg på kontoret som vikar for Narve Sørensen som måtte en tur ut for å holde vedlike radiotelegrafistsertifikatet sitt. Den første dagen parkerte jeg bilen rett ved inngangsdøren, fordi det var der det var ledig plass. Ikke før hadde jeg lukket opp døren til mannskapskontoret før Harald Dolven som var sjef for denne avdelingen, kom stormende ut fra glassburet sitt:

–          ”Er det du som har tatt plassen til Christensen?”

Jeg reiste meg forskrekket og bekreftet dette, hvorpå han fortsatte:

–          ”Er du gal? Flytt bilen din; nå og med en gang.”

Jeg løp ned trappene. Heldigvis hadde Christensen ikke kommet, så jeg satte meg inn i bilen, startet og flyttet den til en annen plass.

Da jeg kom opp igjen, så jeg at Hans Fredrik Corneliussen jr. som var nestkommanderende i avdelingen, satt og småsmilte. Dolven i glassburet smilte ikke.

Dette ble ikke glemt i de påfølgende månedene. Så godt som hver gang jeg presenterte meg for folk som jobbet i de andre avdelingene, fikk jeg høre:

–          ”Jaså, det var du som tok plassen til Christensen?”