Med Thorsholm til Albany i New York State (1966-1968)

Inger Johanne er på jobb, og jeg fortsetter å skrive.

”Hva er vitsen med å skrive om seg selv?”, spurte en jeg kjenner. ”Hvem er interessert i min historie?”

Jeg tror det er viktig å skrive memoarer. For det første er det viktig for oss selv. Når vi skriver, må vi tenke. Automatisk kommer refleksjonene. Egne refleksjoner over det vi har opplevd og gjort, over det livet vi har levd.

Jeg har tidligere beskrevet dette med at det er som å åpne en dør til et rom som først er min nære historie. I det rommet er det mange dører. Noen er lette å åpne. Dette er dører til rom som inneholder det jeg husker godt. Andre dører er vanskeligere. Disse går til rom som inneholder mer glemte opplevelser, men når jeg begynner å skrive avdekker jeg mer og mer av det jeg har glemt. Samtidig oppdager jeg at jeg har hatt mange valg, så jeg begynner å tenke: ”Hvorfor valgte jeg det jeg valgte, og hva ville skjedd om jeg hadde valgt annerledes?”

Alle rommene jeg kommer til, inneholder mange nye dører. Noen er lette å åpne, mens andre er vanskeligere. Slik fortsetter jeg med å avdekke mer og mer av min glemte fortid.

Memoarer er viktig, også for andre. Jeg begynte egentlig å skrive for mine døtre. Jeg tenkte at de burde få vite mer om sin egen far enn jeg vet om min. Inger Johanne er flinkere til å bruke snakkeevnen, mens jeg har lettere for å skrive de samme ordene som Inger Johanne snakker.

Når mange år har gått, og vi er borte, ligger det memoarer i fleng ute i bibliotekene. Disse memoarene er skrevet om og av kjente mennesker. Mennesker som har hatt et liv i offentlighetens lys. Hva med oss som ikke har vært offentlige? Vi som er en av de mange? Våre historier vil forsvinne, og vårt liv og våre opplevelser vil forsvinne akkurat som kroppen vår. Derfor er det viktig å skrive, og skrive mye. Tror jeg!

En dag spurte jeg fars søster om hva hun visste om sine forfedre. Hun svarte: ”Det er ikke mye. Da mor og far flyttet fra Trøndelag, ble det liten kontakt. Det var jo så langt opp dit. Den gangen.”

”Men hva med far da?”, spurte jeg. ”Jeg vet så lite om ham. Hvorfor ble dere for eksempel sendt bort under krigen?

”Vi ble begge sendt opp til slekten i Trøndelag for å fetes opp”, fortalte tante. ”Min far, din farfar, var i MilOrg og det var lite å spise her i Oslo, så vi ble sendt oppover for å fetes opp. Det var da din far, han var da nitten år, ville rømme til Sverige og så til England for å sloss mot tyskerne, men jeg fikk ham fra det”, fortalte tante.

Denne historien hadde jeg aldri hørt om tidligere, og jeg skulle gjerne visst hva far tenkte den gangen. Jeg har hørt at han rømte opp til Odalen da han ble innkalt til tyskernes ”arbeitsdienst” (arbeidstjeneste). Men hvordan henger dette sammen med at han ble sendt opp til Trøndelag sammen med tante?

Tenk om han hadde skrevet noe ned før han døde. Hans egne tanker. Da ville jeg visst mye mer.

Da jeg sa dette til tante, svarte hun: ”Hvorfor er det så viktig å vite noe om det?”

Jeg fortsetter allikevel å grave, samtidig som jeg skriver om meg selv og mine opplevelser.

Men nå skal vi tilbake til min tid på Thorsholm i 1966, 1967 og 1968.

Med Thorsholm til Albany i New York State (1966-1968).

Hudson River

Hudson River

En av de flotteste elvene vi seilte i med Thorsholm, var Hudson River. Vi skulle losse i Albany, og vannveien opp dit var Hudson River som er oppkalt etter Henry Hudson som gjorde den samme turen i 1609.

Hvis jeg tidligere hadde blitt spurt om hovedstaden i New York State, ville jeg helt sikkert svart New York City som er den største byen, men staten administreres fra Albany som dermed er hovedstaden.

Vi kom inn til New York City tidlig om morgenen og ble møtt av Frihetsgudinnen med sin løftede flamme og New York Skyline innenfor. Jeg hadde tidligere bare sett dette på bilder, men nå så jeg begge deler i virkeligheten. En flott følelse av å være midt i et av verdens mest betydningsfulle områder.

I løpet av noen timer la vi byen bak oss. Vi var på vei oppover Hudson River. Elven lå stille foran oss, bred og majestetisk.

Jeg hadde stengt av radiostasjonen siden vi var inne i amerikansk territorium, så jeg var fri til å kunne nyte utsikten fra broen. Losen var et oppkomme av historier om elven og elsket tydeligvis å fortelle. Jeg elsket på min side å lytte til historiene hans, historiene om indianerne, indianerkanoene og indianerreservater som jeg alltid har hatt et dårlig forhold til. Tenk å stenge inne et folk som var vant til å bevege seg over store landområder, stenge dem inne i et avgrenset område.

Langs elven så vi for det meste skog, selv om det noen steder var byer, men disse byene lukket jeg mentalt ute. Dette var indianernes territorium, og jeg var også her.

Bare vent”, sa losen, ”snart får vi se dem”.

Jeg tenkte at i disse moderne tider, fikk vi vel ikke se indianere slik som vi har lest om dem i Hjortefot og andre indianerbøker.

Men jeg tok feil.

Plutselig pekte han mot elvebredden, og der så jeg flere flott dekorerte kanoer med skinnkledde mennesker.

De fisker”, sa losen, ”fisker med garn. Det er ikke så mye mer å leve av for dem, men de får tilskudd så lenge de holder seg innenfor reservatet”.

Jeg tok kikkerten og fikk trukket indianerne og kanoene nærmere netthinnen min. De så ikke i vår retning. Bare holdt på med sitt. Ingen dongeribukser og skjorter. Bare flotte semskede skinnklær.

Går de kledd sånn, også i dag?”, spurte jeg losen.

Hva ser du?”, svarte han, mens han humret på en hyggelig måte.

Jeg måtte erkjenne at han ikke ville svare ordentlig, men tenkte at her var det ingen by, bare skog, så her brukte de vel tradisjonelle klær. Slike klær som de alltid hadde brukt.

Vi møtte noen lektere og litt mindre båter, men ingen som var på vår størrelse. Losen pekte og fortalte. Han var tydeligvis stolt av elven sin og fortalte at det var flere indianerreservater langs elven.

Det ble en lang tur oppover. Jeg sto på broen hele tiden. Observerte og tenkte. Tenkte at det måtte være fantastisk å leve slik som indianerne gjorde. Jeg visste jo at bildet ikke var så romantisk for dem, innestengt som de var, i sine reservater. Med alkohol som var deres forbannelse. Jeg har lest at indianerne mangler det enzymet som bryter ned alkoholen i kroppen. Derfor tar det lang tid før kroppen blir renset, og dermed blir den etter hvert avhengig av alkoholgiften.

Losen fortalte at Albany var en stor by, men at vi skulle legge til et godt stykke før byen, og han hadde rett.

Da maskinene stanset, lå vi inntil en elvebredd i en utgravd kanal ved siden av elven. Et oljerør stakk ut fra skogkanten. Skogen var glissen, og det gikk en vei langs kanalen. Rett forut så jeg en bro som jeg tenkte førte inn til byen.

Mens vi spiste middag bestemte Kvarten og jeg oss for å gå en tur i land for å rekognosere. Jeg mener å huske at vi ble noe skuffet. Vi gikk over broen som var en enkel bro med plass til kun én bil i bredden og kom ut på en vanlig vei.

Langs veien fant vi det vi kaller spredt bebyggelse. Enkle halvannen etasjes hus, ikke spesielt pene. De virket litt spinkle i forhold til våre norske hus. Mye av veien var av sand og grus og uten asfalt. Etter at vi hadde gått en stund og sett vanlige private hus og jorder, ganske likt ute på bygda i Vestfold, fant vi en liten matbutikk der vi kunne spørre om veien til byen. Butikken var betjent av to eldre damer som var mest opptatt av hvor flinke vi var til å snakke engelsk, men etter en stund fikk vi beskjed om at det var såpass langt inn til byen at vi ville trenge taxi, så byturen ble utsatt til dagen etter.

Etter en god natts søvn og full arbeidsdag bestilte vi taxi og besøkte en temmelig kjedelig storby. Det eneste jeg husker derfra, var kinoen. Vi så to filmer sammen med flere uteliggere som brukte kinoen som sovesal. Filmene gikk kontinuerlig, så det var bare å betale inngangsbilletten, og så kunne vi se så mange filmer vi ville.

En dag kom agenten om bord med lokalavisen. De hadde en reportasje om oss eller rettere sagt skipperen og noen kinesere. Reportasjen fortalte nemlig om at kaptein Arild Mathisen hadde tatt sin store båt oppover elven sammen med noen få kinesere.

Jeg er for faen ingen kineser”, sa førstemaskinisten.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Livshistorie, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Med Thorsholm til Albany i New York State (1966-1968)

  1. D.Breimo sier:

    Hei!
    Takk for interessante historier fra livet på de syv hav!
    Der er for lite av sånt, når en vet at der engang var 70000+- norske
    sjøfolk som seilet under forskjellige flagg.

    http://www.skipet.no vil sikkert gjerne ha dine historier.
    De har etterlyst slikt stoff fra sine medlemmer.
    Prøv også http://www.skipssiden.com/gna2.html

    Jeg var selv sjømann i 50 år, hvorav 37 som uteseiler,
    det meste av tiden basert i Østen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s