Mandag, 8. mars 2010

I dag har jeg vært på NAV og hatt samtale med en konsulent som snakket om min ”restarbeidsevne”. Jeg som var fast bestemt på å jobbe til jeg ble sekstisju år.

Hun snakket om at jeg ville bli sekstifire år neste sommer, og hvor viktig det er å klamre seg til jobben sin når arbeidsgiverne vil skifte oss ut på grunn av lønn, alder og lavere omstillingsevne.

Hun sa at hun ville søke plass til meg på Fønix og at de som jobber der ofte skaper mirakler. ”Men køen foran dørene til Fønix er lang”, sa hun, ”så det vil nok ta tid”.

I mellomtiden bruker jeg mye av tiden min til trening og skriving.

Port Harcourt i Bonny River i Nigeria (1967)

Biafra - en del av Nigeria

En dag fikk vi telegram med beskjed om at vi skulle laste i Port Harcourt, og dermed var det opp med kartene for å finne dette stedet som vi aldri hadde hørt om. Det viste seg å være et godt stykke oppe i Bonny River i Nigerdeltaet.

Vi visste fra BBC at det var uroligheter mellom flere folkegrupper i området, så dette betydde krigsrisikotillegg. Igboene i området ville ha denne regionen skilt ut som egen stat med navnet Biafra.

”Dette blir en dritt-tur”, sa skipper’n, ”det er sikkert grunt og vanskelig med en båt som er av vår størrelse”.

Men først måtte vi inn til Lagos for å bli tolldeklarert. Der fikk vi beskjed om at vi ville få los fra kysten og et godt stykke opp i elven der vi ville få ny los som skulle ta oss opp til Port Harcourt.

Biafra i Nigeria

Bonny River viste seg å være en smal elv. Mange steder var det svært grunt, og skipper’n engstet seg for nedturen etter at vi hadde fått om bord oljen og dermed ville bli liggende dypere i vannet.

Den første delen fra Lagos og sydover og opp i elven, gikk greit. Der var Bonny River ganske bred, og losen var en nigerianer som visste hva han gjorde.

Da vi skiftet los og fikk om bord han som skulle ta oss helt opp, ble skipper’n svært betenkt. Den nye losen var engelsk og hadde bodd oppe i elven i mange år, fortalte han. Det som gjorde at skipper’n ble betenkt var at han hele tiden drakk gin for å motvirke malariaanfallene som han påsto at han ofte fikk hvis han ikke motvirket dem med gin. Øynene hans minnet meg om Peter O’Toole sine. De var vasne og hadde samme lyseblå farge; sikkert på grunn av ginen.

Skogen var tett på begge sider av elven og der den var smalest, hang greinene over båten slik at vi ikke så himmelen.  Det var da jeg forsto hvorfor dekket over broen blir kalt Monkey Island, for over oss krydde det av apekatter som sikkert lurte på hva og hvem vi var.

Etter mange timers reise fikk vi beskjed om å legge til ved elvebredden der det stakk ut et oljerør. Losen fortalte at byen lå mye lenger oppe i elven, så den ville vi ikke få se.

Få minutter etter at vi hadde fortøyd, begynte jungelen å leve av jungelfolk som strømte om bord. De hadde med seg alt mulig som kunne selges; og mest bananstokker. Disse bananene var små, og de beste jeg noensinne hadde smakt.

Da vi forlot Port Harcourt, hang det bananstokker overalt, og magene våre var i ulage i flere uker etterpå.

Lastingen tok godt over ett døgn, og da vi bega oss nedover elven igjen, brukte vi farten for å komme oss over grunnene.

Skipper’n travet frem og tilbake på broa av nervøsitet. Selv om vi hadde los, så var det han som var ansvarlig hvis noe galt skulle skje. Vi andre spiste bananer, noe stuerten satte stor pris på. Da sparte han penger, siden vi spiste bananer i stedet for mat.

Uroen som BBC snakket om, merket vi lite til. Dette var i 1967 og nesten ett år før borgerkrigen og sultkatastrofen i Biafra slo ut i full blomst.

Sommeren og høsten I 1968, mens jeg avtjente verneplikten og gikk på marinens radioskole på Haakonsvern, var krigen og sultkatastrofen i Biafra et faktum. Hele verden engasjerte seg og den største humanitære luftbroen med matforsyninger i privat regi var i gang.

FN kunne ikke gjøre noe siden Nigeria mente at dette var et innenriks problem – innenriks i Nigeria. All bistand måtte da ordnes i privat regi.

Her hjemme var innsamlingene til et hungrende folk i full gang. Erik Bye, Kjell Magne Bondevik og Kirkens Nødhjelp formidlet nødropet fra Biafras hungerrammede barn til hele Norge.

På NRK hørte vi at det var stort behov for radiofolk, spesielt dem med militær bakgrunn.

Jeg var en av alle dem som søkte om å bli sendt til Biafra for å hjelpe til, men selv om vi gikk helt til topps i marinen med søknadene våre, var det ingen som fikk innvilget disse. Avslagene ble begrunnet med at det var høy risiko for at russerne skulle gå inn i Tsjekkoslovakia, og da ville hele verdensfreden stå i fare, og i august 1968 skjedde også dette.

Norske marinefartøy ble satt i full alarmberedskap; vi ble sendt om bord i forskjellige båter og sendt i alle retninger. Jeg havnet på en minesveiper som gikk i dekning inne i Lysefjorden.

Så høsten 1968 var det krig i Vietnam, Nigeria og sovjetisk invasjon i Tsjekkoslovakia.

I mange måneder var det ingen anledning til å få permisjoner, og mange av oss som var unge følte en blanding av spenning og frykt for den store krigen som vi trodde skulle komme.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!