Maracaibo i Venezuela

Lørdag, 6. mars 2010

I dag har jeg sendt meldekort til NAV for første gang; en merkelig følelse.

Jeg har jobbet hardt i mange år. Vært mye hjemmefra i forbindelse med jobb, drevet eget firma for å unngå å være til belastning for samfunnet, opplevd å bli tilsidesatt for å gi plass til bedriftseierens familie, blitt sagt opp begrunnet med at jeg hadde for høy lønn og eiernes hunger etter å øke egen formue.

En venn sier at jeg har jobbet så mye at jeg fortjener å kunne være til belastning for samfunnet – men allikevel.

Jeg har hatt et flott og spennende arbeidsliv med min kone ved min side – hun som lot meg få lov til å eksperimentere med både egen bedrift og det å gjøre karriere i både små og store bedrifter.

Nå, i ettertenksomhetens lys, må jeg innrømme at det å jobbe i bedrifter der eierne sitter nær daglig ledelse, er en risikosport som bør unngås, hvis vi ønsker sikkerhet.

Maracaibo i Venezuela (1966).

Hvorfor jeg husker Maracaibo, skjønner jeg ikke. Kanskje fordi det var så ekstremt varmt?  Eller at paprikaen var så sterk?

Vi lå inne i Maracaibobukta, og aircondition-anlegget om bord hadde stoppet opp. Kineserne var i opprør på grunn av manglende aircondition akterut.  Jeg var travelt opptatt med regnskapene, fordi disse skulle sendes hjem før vi gikk ut igjen. Svetten rant fra ansikt og armer ned på regnskapsarkene, og dette gjorde at blekket løste seg opp. Etter mange forsøk, kom chiefen opp med filler fra maskinrommet. Disse surret jeg rundt panne, hals og armer, og etter hvert kunne regnskapene leveres til skipperen uten alt for mye blekk-kluss.

Vi må ha ligget langt fra Maracaibo by som nå er Venezuelas nest største by, for jeg kan ikke huske noen stor by der vi lå. Det var mer som en liten landsby uten butikker, restauranter eller andre etablissementer.

En ettermiddag tok Kvarten, annenmaskinisten og jeg taxi langt ut i bush’en. Veien besto av grus og det var umulig å se annet enn høyt buskas, mye høyere enn bilen. Etter hvert kom vi til en klynge hus rundt en stor patio. Det ene huset hadde to vegger og tak og dansegulv. Dette var et Casa de baile, et dansehus som tilbød musikk og dansepartnere. Vi var tre og jentene var to.

Jeg husker at vi danset, spiste tortillas og drakk lokalt øl. Tortillaen var myk og brettet rundt paprika og kjøtt. Paprikaen var så sterk at jentene lo da vi gispet og måtte skylle den ned med ølet.

Dette er det jeg husker fra Maracaibo; kun et lite billedglimt. Det er førtifire år siden. Døren inn til dette hukommelsesrommet var lett å åpne, men rommet inneholder veldig lite.

Noen ganger synes jeg det er rart at jeg husker slike bilder, men det må jo være noe som har fått dem til sette seg fast i hukommelsen.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!