Mombasa i Kenya

Fredag, 5. mars 2010

Å skrive fra mine yngre dager er som å lukke opp en dør inn til et kjent rom.

I det rommet er det mange dører som jeg forsøker å åpne. Noen er låst med ukjent nøkkel, mens andre er ulåst.

De låste dørene må jeg dirke opp ved å lukke øynene, grave i hukommelsen og skrive det som dukker opp.

De ulåste dørene er mye enklere. De fører meg inn til kjente rom. I disse rommene er det også mange dører, og slik fortsetter jeg.

Mombasa i Kenya (1966)

Mombasa i Kenya er en av de stedene jeg sliter med å huske detaljer fra. Kanskje det kom av at jeg levde slaraffenliv der og at det egentlig hendte svært lite.

Mombasa i Kenya

Mombasa i Kenya

Med Thorsholm var vi i Mombasa et par ganger. Jeg husker første dagen, da jeg gikk rundt i byen for å se meg om. Byen fascinerte meg fra første stund med sine hvite hus og, dessverre, med flere benløse tiggere på brett med hjul. Jeg tror dette må ha vært tidlig i 1966, kort tid etter at jeg kom om bord, for jeg hadde aldri sett tiggere før.

Første gang vi ankom Mombasa ble litt spesiell. Vi seilte inn en ettermiddag og ble anvist til å ligge til ankers på ”reia” utenfor havneområdet.  Mens vi lå der kom en av våre egne båter inn med flagget på halv stang. Jeg mener å huske at det var MS THORSRIVER som hadde Mombasa som fast anløpshavn. Skipper’n vår trodde de hilste med flagget ved å heise dette opp og ned og hilste derfor tilbake på samme måte. Dette var selvfølgelig lite heldig når THORSRIVER egentlig flagget på halv stang, fordi de hadde mistet en mann. Han hadde falt ned i lasterommet og omkommet noen dager tidligere. Skipper’n vår var svært lei seg for tabben og tok kontakt over vhf’en for å be om unnskyldning.

Vi ble liggende i Mombasa et par uker hver gang, og dette ga meg store muligheter til å utforske byen. Allerede første kvelden ble jeg kjent med en drosjesjåfør og hans familie som besto kun av ham og søsteren hans. Med ham som hjelp ble jeg raskt lokalkjent.

Vi hadde også et par dager ute i bush’en som i dag er nasjonalpark. I dag ville nok ikke dette ikke vært tillatt, men det var kort tid etter at engelskmennene hadde gitt fra seg koloniherredømmet til Kenyatta som ble Kenyas første president i 1964.

Kenyatta var en stor helt for mange av oss som var opptatt av rettferdighet og likestilling. Han ledet Mau-Mau-bevegelsen og til tross for at han var ansvarlig for at en del farmere ble drept, var han åpen for at de europeiske farmerne fortsatt kunne drive farmene sine etter at landet ble selvstendig.

Hver ettermiddag kom min drosjesjåførvenn og hentet meg, og noen ganger overnattet jeg hos ham og søsteren hans og våknet til hanegal som kom fra en innhegning som var knyttet til huset. Det var ikke all verdens flotteste hus, tvert imot, men de hadde alltid rom til overnattingsgjester.

Etter hvert spurte de andre om bord om jeg hadde tenkt å bli igjen i Mombasa. I så fall måtte de bestille ny ”gnist”. Jeg må i mitt stille sinn erkjenne at jeg tenkte på mulighetene.

Neste gang vi kom til Mombasa stilte jammen drosjesjåførvennen min igjen opp på kaia og tutet på meg, og i et par år etterpå kom det faste brev med elefantfrimerker til rederiet for videresending til meg.  Den som skrev var søsteren til min drosjesjåførvenn. Jeg var nitten år og syntes hun var et syn for gudene. Hennes far var indisk og moren afrikansk. Hun hadde morens sorte hudfarge og farens støpning og gikk alltid kledd i hvit bluse, hvitt foldeskjørt og hvite halvstrømper.

Når jeg tenker på denne byen, har jeg kun korte billedglimt i hodet. Et av de bildene er at jeg kommer ut fra restauranten der drosjesjåførvennen min hadde oppstillingsplass. Jeg går fra restauranten ut gjennom et portrom da jeg hører: ”Hey Whitey”. I neste øyeblikk blir jeg grepet i armen og trukket ut på gata, inn i bilen og kjørt til båten. Min venn var kommet til unnsetning.

Et annet bilde er fra en tur der vi kjører ute i bush’en, i rød sand. Jeg kjenner fortsatt lukten av sanden. Om vi så noen dyr? Det husker jeg ikke. Dette er jo over førti år siden.

Inger Johanne og jeg har snakket om at vi kanskje skulle ta en tur til Kenya når vi blir pensjonister. Hvorfor ikke? Inger Johanne har vært i Syd-Afrika og Senegal, men ikke på østkysten av Afrika.

Jeg har fått tips fra en blogger som skriver i VGBloggen www.vgb.no under pseudonymet Breiflabben. Han har tipset om en skribent som skriver under pseudonymet ”Mitt Afrika”. Jeg har forstått at skribenten heter Chiruru, så nå skal jeg lese. Det er lett å finne frem dit hvis du har lyst til å lese om opplevelser i Afrika. Først www.vgb.no og deretter på høyre side alfabetisk nedover til du kommer til pseudonymet MITT AFRIKA.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Livshistorie, Sjømannsliv, Tanker og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Mombasa i Kenya

  1. Breiflabben sier:

    Jeg husker ikke så mye fra Mombasa, bortsett fra at det var utrolig mye rovfugl, sannsynligvis musvåk, svevende over havnen.
    Jeg var på land et par ganger også, og da var vi på en «uterestaurant» som vi kalte «Tic’hagan» etter Sandefjords meget berømte uterestaurant.

    Jeg kan tenke meg søsteren var flott ja 😉

  2. terjeronning47 sier:

    Jeg var i Tic-hagan som tenåring for å oppleve Hepstars med blant annet «My baby drove up in a brand new Caddilac». Vi tok toget fra Sem, sto på bordene og flyttet oss etterhvert som de brøt sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s