søndag 30. mars 2025

Dagen i dag:

• Klokka atten er det konsert på Verdensteatret med Sandefjord Teaterforenings Seniorteater. Se her: Se alltid lyst på livet – Hjertnes Kulturhus.

Klokka er åtte, norsk sommertid, noe vi ikke skulle trodd med været som er regnfullt og med bare seks varmegrader.

Jeg har nå på morgenen druknet alle plantene, noe som var på tide. Nå er de i alle fall ikke tørste lenger, og på NRK TV ser jeg et Bachstad-program fra 2012 da de opplevde Karibia.

I går tok vi den vårlige turen, først til kirkegården i Våler, der svigermor og svigerfar ligger og så til Isabelle der vi fikk en herlig lunsj og en presentasjon med bilder fra turen til Bali.

Jeg hadde i natt, en brukbar natt etter å ha roet ned pusten med et halvt glass rødvin. Det er min femte dag med antibiotika, femte dag av ti dager, for å få drept bakteriene som i hele vinter har plaget meg. Ikke hele tiden, men periodevis. De fører til at lungene fyller seg med slim og tvinger fram en hoste som ikke gir seg sånn med en gang. Men dette slimet må opp for at jeg skal unngå lungebetennelsene som har plaget meg gjentagende ganger i mange år. Det eneste som fungerer som motgift er oppholdene på Gran Canaria, opphold som vi har hatt hvert år, i mange år. Men de siste to årene har vi blitt forhindret av Inger Johannes situasjon og nødvendig behandling. Men til høsten regner vi med at vi kan reise igjen.

I en hel uke har vi hørt to av Ingebrigtsen-ungene snakke om sin opplevelse av det å vokse opp i et system der faren er trener, og i neste uke får vi høre hva faren mener. Hittil høres det ikke greit ut, men først må vi få vi høre faren forklare seg. Innimellom tenker jeg over hvordan det kan være å ha en forelder som trener? Kanskje vi blir forbannet på treneren og gleder oss til å komme hjem for å klage på den udugelige treneren. Men når vi kommer hjem er jo treneren der også, for treneren er jo mamma eller pappa. Dette høres ikke enkelt ut. Les her:

Nå er det Gjert Ingebrigtsens tur: – Har en helt annen oppfatning

Han gir seg ikke, han Trump’en. Grønland vil han ha. Kanskje han tenker at han kan «give them an offer they cannot refuse». Hva tilbudet kan være, vet vi ikke, men at det er spennende, det er sikkert. Og hvem som skal få tilbudet, om det er Grønland eller Danmark, nei, det vet vi heller ikke. Men vi forstår at amerikaneren virker sikker på saken sin. Det er ikke vi.

Trump i nytt intervju: – Vi kommer til å få Grønland

Men jeg gir meg. Vi har billetter for konserten med Teaterforeningens seniorer på Verdensteatret i kveld, men jeg har innsett at dette går ikke. Lungene er såre, de fyller seg med slim, og jeg hoster ukontrollert, så av hensyn til de andre publikummerne blir jeg hjemme, mens Inger Johanne tar med seg Kari, vår tidligere nabo i Hekkeløpveien.

Jeg sitter og ser på tv-dokumentaren Team Bachstad i Indokina som jeg har hentet opp fra NRK TV. I en landsby i Thailand treffer de ei norsk jente ved navn Line Ramstad som har blitt i Thailand etter en studiereise, for å hjelpe beboerne i en landsby til å klare seg med skoler og mere til. Som den praktikeren jeg er, tenker jeg på at en dag blir hun og mannen hennes gamle og trenger hjelp fra det offentlige i Norge, og hva da når de har bodd utenlands uten lønn i mange år? Line Ramstad kan du lese mer om her: Jungelarkitekten i Myanmar: Line Ramstad – Kultur

Klokka er nå fem og Inger Johanne har blitt hentet av Kari. Nå er det to damer som skal oppleve seniorene i Teaterforeningen, mens jeg sitter her hjemme og ser på Team Bachstad i Indokina fra 2017. Det er mest behagelig for meg sånn som jeg er nå. Og ute titter sola fram litt innimellom de mørke skyene.

Minner:

Bilder: