mandag 31. mars 2025
Overvåkings-samfunnet på Cuba. Jeg tenker, er dette mulig? At menneskene i revolusjonsrusen lot denne overvåkingen etablere seg? At de aksepterte det?
Nå er dette en forfatters frie beskrivelse av et land der hun ikke lenger bor, men hvis dette er en korrekt beskrivelse, er det forferdelig, og jeg tenker videre, hva nå? Hvordan er det på Cuba nå?
Boka er i alle fall veldig god, og jeg gir den glatt en femmer. Takk til forfatteren.
Omtale fra forlaget
Ikke siden romanen DRØMMEHJERTE har Cecilia Samartin skrevet om Cuba. Men etter ti år har hun på ny klart å skape en hjertevakker fortelling fra hjemlandet hun så sårt savner. Doña Maria er en stolt, eldre kvinne som nå bor på ett rom i herskapshuset som før revolusjonen tilhørte hennes familie. Hun gleder seg til at nevøen Ernesto, skal vende tilbake fra utlandet. Men Maria kjenner ikke sannheten. Ernesto lever under grusomme forhold i fengselet for sin opposisjon mot regjeringen. Hans kone Silvia nektes gang på gang å besøke ham. Hun inviterer de andre kvinnene på venterommet til å gå med henne fra kirken til en park i byen hver søndag. De tar på seg hvite klær og går med en rosa gladiol i hånden. Frihetsbevegelsen «Las Damas de Blanco», «Kvinner i hvitt», er født. I DOÑA MARIA briljerer Samartin med sitt magiske språk og unike menneskeskildringer. Romanen har et sinnrikt plott, der mye viser seg å være helt annerledes enn man først trodde.
Om forfatteren:
