Med traktor på hovedveien og andre ulovligheter.

Jeg begynte etter hvert å bli dreven om det så gjaldt dyrkede produkter, dyra på gården eller maskinene.

«Tar du den ene, så klarer du sikkert den andre», var nok det Johan tenkte.

En dag kommer han inn på kjøkkenet vårt og spør om jeg har lyst til å være med til Revetal for å koke poteter til grisefôr. Mor sier at det er greit, og dagen etter er jeg klar for den lange turen med traktoren. Vi fyller opp traktortilhengeren med de rå tredjeklasses potetene som er avsatt til grisene og starter på turen.

Jeg har fått lov til å ta med meg en kamerat, og vi sitter begge to på tepper som vi har lagt over de harde potetene på tilhengeren. Bonden kjører. Jeg vet at han er svak for det «sterke», og vi ser begge at han sitter med en flaske på fanget. Vi to guttene har med oss vann og salt. Saltet skal vi bruke på potetene som vi spiser når vi kjører hjem med de nykokte potetene som er små og kjempegode når de er nykokte. Men først skal vi opp til potetkokeriet.

Det er et godt stykke dit opp. Vi sitter og prater, mens bonden blir blidere og blidere av sitt fluidum. Selv om traktoren vingler litt i veien er det ikke spesielt farlig siden farten er lav, og det er så godt som ingen trafikk.

Endelig er vi fremme, og potetene blir overført fra tilhengeren til kokeriet. Etter en stund kommer de ferdigkokte potetene ut av en tut og opp i tilhengeren, og snart etter er vi på veien igjen.

Etter en stund spør bonden om jeg kan overta kjøringen. Han legger seg for å sove på pleddet på de kokte potetene, og jeg kjører. Kameraten min sitter på skjermen. Ved melkerampen vår ber han meg stoppe slik at han kan overta kjøringen igjen, og derfor er det bare vi tre som vet at det var meg som kjørte hele veien hjem, og jeg er fortsatt bare tretten år.

Jeg har mange ganger tenkt over hva mor og far mente om all denne kjøringen, men dette temaet unngikk vi alltid å snakke om.

I det hele tatt er det mange ting vi gjorde, ting som i dag ville vært ulovlig, og sikkert var det den gangen også, men vi bodde jo på landet og der var reglene litt annerledes.

En gang spurte jeg far:

«Husker du at jeg fikk låne salonggeværet for å skyte på blink i skauen?» 

Far bare så på meg og svarte: «Fikk du det?»

Jeg husker at de store guttene lekte med salonggevær og skjøt på hverandre med det de kalte griseskudd. Guttene var tre eller fire år eldre enn meg. En dag gikk dette galt. Blant patronene lå en longrifle-patron, og den ene av dem døde. Dette ble kalt ulykke og de voksne sa «stakkars gutt» om ham som skjøt. Og det var det.