tirsdag 18. juni 2024
«Trondhjemmærn» ble han kalt.
Den første gangen jeg så ham, sto han dypt nede i ei grøft på jordet nede ved elva. I rett linje nedover så jeg flaske på flaske med metallkork. Mørke flasker. Med jevne mellomrom kom spaden opp med jord som ble lagt pent på grøftekanten. Jeg så egentlig ikke han som gravde, bare hodet hans og noen ganger ryggen hans. Og spaden med jord som kom opp om og om igjen.
Da jeg kom opp til gården, så jeg Johan og spurte om denne karen. Om flaskene og hva han gjorde og fikk svar.
«Trondhjemmærn, ja», fikk jeg til svar. «Han kommer når tælaen er borte. Han og spaen hans. Du vet det er mye vann i jorda, og den må dreneres vekk. Så Trondhjemmærn han lager grøfter og legger rør i dem sånn at vannet blir ført vekk i disse røra og ned mot ælva. Og så lenge han har øl, går det veldig bra. Vi kjøper ølet, og han plasserer flaskene med jevne mellomrom der grøfta skal gå og graver seg fram til hver og en flaske, og der stopper han for en hvil og tømmer ølflaska».
«Tømmer han ut ølflaska», spurte jeg forbauset.
«Nei», svarte Johan, «han drikker’n opp, skjønner’u. Han blir jo veldig tørst når han jobber så hardt».
Når jeg seinere ser jorder der det flyter vann i dammer, da tenker jeg alltid på Trondhjemmærn, og at her hadde han hatt mye å gjøre.
Minner fra 2012:
Dagens bilder:
