torsdag 11. januar 2024
Tirsdag var vi,
Inger Johanne og jeg, i lunsj hos venner. Det største lunsj-selskapet jeg har opplevd i et privat hus, når det gjelder antall mennesker. Og sytti-åringen som vi feiret, strålte over det hele. Dette er det morsomste jeg har opplevd på lenge, utbrøt hun etter en av bursdags-sangene. Og serveringen? Pølse i vaffel, selvfølgelig.
Og i går
kjørte jeg Inger Johanne til byen der hun drakk kaffe med venner, mens jeg gjorde unna nødvendige ærend før jeg hentet henne for å gjøre unna matvarekjøp på OBS der vi kan parkere bilen i underetasjen.
Inger Johanne
blir forresten stadig dårligere til beins, noen som er forventet, men heldigvis har hun fått varsel om operasjon på Rikshospitalet innen uke tjueseks, en operasjon der de skal legge inn drenering som får væsken bort fra hodet, væske som presser på hjernen. I mellomtiden får vi bare akseptere at balansen og gå-ferdighetene stadig blir dårligere.
Klokka er nå to natt,
mens jeg sitter her og skriver, og jeg håper denne vinteren blir den siste her i vinterlandet på lenge. Pusteorganene mine tåler den stadig dårligere. Planene er å bestille leilighet i Las Palmas når temperaturene synker til høsten, så får vi se hvor lenge vi blir der neste vinter. Sol Angelica har jo fødselsdag i november og femtende desember skal vi ha familielunsj på Park Hotel, men som jeg sier til Inger Johanne, helsa må prioriteres, og den har det bedre nede i varmen.
Og Donald Trump
som ikke vil konkurrere med andre i debatter. Bare samle sine egne tilhengere og vise hvor populær han er – blant sine egne. USA er for stort, tenker jeg. Landet er så stort at de ikke klarer å se utover sine grenser og sine TV-kanaler.
Til sist
noen tilbakeblikk til 1966 da jeg reiste til sjøs for første gang.
(5) Den første dagen om bord i min første båt. | vestfoldingen
(6) Mine kolleger ombord | vestfoldingen
