Kapitel 25 – Freste Gård i Ramnes

Jeg har skrevet en god del om min barndom, og nå fant jeg noe jeg skrev for lang tid tilbake. Her er dette:

Det var stas å eie vår egen bondegård med stort våningshus, uthus og førti mål jord som skulle dyrkes, først og fremst med korn som var greit å drive med ved siden av at far fortsatte med melkekontroll, svinekontroll og gårdsregnskaper.

Rett ved gården gikk også broa over Storelva som fortsatte over til Aulielva i Sem. Til gården hørte vanntårnet som før i tiden leverte vann til damplokomotivene som trakk jernbanevognene på Eidsfossbanen og jernbanestasjonen Fresti stasjon. Gjett om jeg var stolt av å ha egen jernbanestasjon og eget vanntårn, selv om det var lenge siden det gikk noe tog der.

Uthuset skulle brukes først og fremst til høner, og kyllinger måtte kjøpes, så det året ble det ikke julegaver, men mat hadde vi godt med siden far hadde så god kontakt med bondeklientene sine. Mange typer ost fikk han med som julegratiale fra meieriet og noe kjøtt kom det vel fra både slakteriet og klientene. Det samme med poteter og ellers det som ble dyrket på gårdene.

Ja, vi hadde det godt, selv om penger var en mangelvare. Mor var flink til å sy, men stoff til klær var dyrt, og jeg husker at mor og far diskuterte om vi hadde penger til å kjøpe stoff som Roar kunne få overall av. Jeg tror det gikk i orden, og vi fikk begge tøfler av filt til julegaver, for gulvene inne var kalde og huset var ikke isolert slik som husene er i dag.

Selv om mange av klassekameratene mine kom fra bra store bondegårder, så var det også noen som ikke hadde det så flust. Mor har senere fortalt at en av dem hadde så dårlig skotøy at jeg spurte om jeg kunne gi ham et par av mine to par støvler. Faren var hvalfanger og moren fra Skottland og snakket svært dårlig norsk. Jeg kan tenke meg at faren oppholdt seg der under krigen og tok henne med seg hjem etter at krigen var over. Dette kan vi lese mer om under «Den Norske Brigaden i Skottland».

Linnestadveien var vår riksvei, men det var langt fra gården og bort dit, og om vinteren føyket snøen og la seg i dyner på gårdsveien som gikk først til Melbostad som var ordfører i kommunen, og deretter til oss.

Det var godt at far var regnskapsfører, tenkte jeg mange ganger når jeg hørte om alt som måtte anskaffes for å drive gården. Kyllinger, såkorn, gjødsel, leie av traktor m.m.

Lite visste jeg da at dette oppholdet på Freste ikke skulle bli så langvarig.

Tønsberg-Eidsfossbanen – lokalhistoriewiki.no