Kapitel 24 – Å bo på Freste i Ramnes (1957-1958)

Å bo på Freste var helt annerledes enn det å bo på Sem. Det var ingen «kriger» og alle søkte mot hverandre, men så var det svært langt mellom hvert hus.

Vårt småbruk lå helt inntil Storelva som fører videre ned til Aulielva som igjen renner ut i fjorden nede ved Semslinna. Denne elva skulle følge meg videre gjennom oppveksten, også der jeg skulle bo knapt ett år senere.

I gamle dager gikk Eidsfossbanen på ei jernbanebro over Storelva og passerte rett forbi der vi bodde, og det var litt stas å fortelle folk utenfor Ramnes at til gården hørte også et vanntårn som den gangen forsynte damplokomotivene med vann. I tillegg lå også den gamle jernbanestasjonen som den gangen het Fresti Stasjon til gården.

Det var sommer da vi flyttet til Freste og med sommeren kom plagene med pollenallergi, men etter sommeren kom vinteren, og siden gården lå plassert på de flate jordene der Birkebeinerne en gang i tiden oppholdt seg mens de sloss mot Baglerne på Slottsfjellet, var det ganske strevsomt å komme seg på skolen, sammenlignet med Nøtterøy og Sem.

Snøen blåste igjen veiene bare minutter etter at de var måket, og vi bodde ganske langt fra riksveien, så vi var avhengig av at noen brøytet vår vei med traktor. Heldigvis var vi ikke alene på gårdsveien, men vi bodde innerst og forbi gården til ordfører Melbostad som vi hadde felles telefonlinje med, og felles brøyting.

For meg var det ganske enkelt. Alle brukte ski til skolen, også jeg, og den korteste veien var over jordene langs Storelva. I dag ville det nok føles ganske strevsomt, men siden alle gjorde det samme, var det vanlig. Dessuten var det viktig å ha skiene med seg på skolen, siden vi brukte dem både i friminuttene og når læreren mente at det var viktig for innlæringen.

Rett etter at vi flyttet til Freste, kom nesten hele familien på besøk, og det morsomste var da mormor kom. Hun fortalte at hun hadde vært tjenestejente i vårt hus da hun var ung, og tapene på storstua var de samme som den gangen.