Fiskefabrikkskipet Astra fra sent på høsten 1971 til nærmere jul

Høsten 1971 fikk jeg beskjed om å vikariere på fiskefabrikkskipet Astra, mens førstegnisten skulle hjem på ferie. Jeg reiste ned til Lisboa for å lete etter en snurper, en fiskebåt med snurpenot. Jeg fant den lille båten etter et par tre dager. Perioden på Astra ble på noe over tre måneder og svært lønnsom siden jeg bare var vikar. Da jeg kom hjem og meldte meg på kontoret, spurte de om hvor jeg hadde vært. «På Astra», svarte jeg. «Det visste ikke vi», svarte de. «Men lønna kan jeg vel beholde?», spurte jeg. «Forresten det vet vel ikke dere», kommenterte jeg og la til at den ble betalt kontant om bord.

«Astra»-ekspedisjonen

var i perioden 1969–1974 en ekspedisjon som fisket og produserte sildemel og sildeolje utenfor kysten av Vest-Afrika ved hjelp av fabrikkskipet «Astra» og et større antall fiskefartøy, de fleste norske.

«Astra» var bygget i 1947 som det norske hvalkokeriet «Thorshavet» for rederiet AS Thor Dahl i Sandefjord, men ble i september 1969 solgt til Astra Overseas Fishing Ltd. I Nassau, et selskap eid av Thor Dahl og svenske Astra. Kokeriet ble så ombygd til fabrikkskip for produksjon av sildemel og sildolje ved Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord.

Høsten etter at jeg traff Inger Johanne på sommeren, fikk jeg beskjed om å vikariere på fiskefabrikkskipet Astra, mens førstegnisten skulle hjem på ferie.

På kontoret i Thor Dahls gate 1 fikk jeg flybillett til Lisboa og navn og adresse til skipsagenten. I Lisboa skulle jeg møte snurpebåten Suleskjær som skulle slutte seg til Astra-ekspedisjonen som igjenskulle ta med meg ut til Astra som lå utenfor Mauritania.

Det viste seg raskt at agenten ikke visste når Suleskjær skulle komme eller om de hadde ankommet, så jeg begynte letingen langs kaiene i Lisboa, og den andre dagen fant jeg Suleskjær to meter under kaikanten. Når jeg sto på kaia, måtte jeg se ned for å få øye på den lille båten.

Jeg hentet bagasjen på hotellet, ringte agenten og gikk ned til Suleskjær, og få timer etter var vi på vei ut til Astra som lå utenfor Mauritania.

Jeg hadde aldri tidligere vært om bord på en fiskebåt, men hadde erfaring med husking og slingring fra minesveiperen KNM Alta da vi gikk over til Southampton. Det var allikevel uvant å være på en så urolig båt, men så var også Suleskjær den minste av Astras innleide snurpebåter.

Jeg var svært glad da vi etter en ukes tid så Astra forut. Selv om jeg var vant til å sette sjøbein fra tiden om bord på minesveiperen Alta, så var det ikke supermorsomt om bord på Suleskjær.

Etter tre måneder om bord kom jeg hjem og meldte min hjemkomst på rederikontoret. Til min overraskelse hadde de ingen registrering på at jeg hadde vært om bord på Astra. Slik var det den gangen. Vi måtte passe på oss selv. Båten tilhørte jo et firma i Bermuda og besetningen fikk lønn derfra, så rederiet AS Thor Dahl hadde ikke noe ansvar for økonomien der.

Ble vi som jobbet om bord, tatt for skatteunndragelser, var det vårt ansvar, men vi hadde fått beskjed om at firmaet i Bermuda hadde betalt skatt av vår lønn til Bermuda. Dette var kun fire prosent, fikk jeg høre, så for å være på den sikre siden, gikk jeg til banken og åpnet en bankboks der jeg kunne ha pengene. I dag hadde vel dette vært betraktet som forbrytersk, men den gangen var dette etter anbefaling fra banken. Senere ble det store bruduljer i Sandefjord og noen andre kommuner på grunn av manglende skatteinnbetaling. Mange fikk restskatt med påslag fordi de ikke hadde innberettet denne inntekten. Jeg var en av få fra Sem kommune og dessuten hadde jeg ikke vært registrert om bord, så for meg gikk dette ganske greit.