Søndag 29. mars 2020

Ukens test av mine evner som brødbaker startet sent i forrige uke med at vi skulle handle tørrgjær på OBS. Selvfølgelig uten å lykkes i disse dager da tjue prosent av befolkningen forsøkte å tømme butikkene for det de selv syntes var viktig. Liksom for å sikre seg selv det andre ofte trenger, som for eksempel mel, gjær og ikke minst toalettpapir.

Da jeg spurte en av medarbeiderne i butikken om de hadde gjær, måtte hun bare beklage og fortalte at dette produktet ikke var å oppdrive noe sted i hele landet, og ikke før produsentene fikk i gang maskineriet sitt igjen.

Tidlig uka etter bestemte jeg meg for å erstatte hevemiddel slik de gjorde under krigen. Altså lage det de kaller «surdeig». Oppskriften fant jeg på internett under adressen «barebrabarnemat.no». Produksjonstiden var tre dager og ingrediensene var bare vann og hvetemel.

I mellomtiden måtte jeg skaffe ingrediensene til brød, og den mest spennende oppskriften inneholdt flere typer mel. Men da jeg oppsøkte Menybutikken på Pindsle, kom jeg til melhyller som stort sett bare inneholdt siktet hvetemel. De hyllene der de andre meltypene hadde vært, var helt tomme, og da jeg spurte en av de som jobbet der, fikk jeg det samme svaret «folk var jo totalt gærne», svarte han. «Og ikke var de hyggelige heller», la han til.

Men den som vil ha brød, kan ikke gi seg, selv om en får et lite tilbakeslag. Dermed måtte jeg finne en annen oppskrift som både så spennende ut og i tillegg bare besto av siktet hvetemel. Denne fant jeg i en bakebok med tittel «Om Mel og Menn». Løkbrød med surdeig, sto det, og ingrediensene var løk og hvetemel.

Dermed var alt klart, bortsett fra surdeigen som ennå ikke var klar, men med den daglige foringen av hvetemel så utviklingen veldig bra ut. Og endelig var surdeigen klar. I alle fall slik oppskriften fortalte meg. Og brødbakingen kunne startes.

Etter innblanding og elting, så alt fortsatt bra ut. «Sett brøddeigen i kjøleskap og la den heve», sto det skrevet i oppskriften fra damene bak «barebrabarnemat.no», men etter noen timer var det blitt kveld uten at brødene viste en liten antydning til heving. Derfor hentet vi dem inn og satte dem på kjøkkenøya for heving i romtemperatur.

Morgenen etter gikk jeg rett fra soverommet til kjøkkenet med stor spenning, men brødene eller brøddeigene var uforandret fra kvelden før, men å kaste disse deigene virket ikke særlig fristene, så hva gjør vi, spurte jeg Inger Johanne, og sammen besluttet vi å gjøre som vi vanligvis gjør. Altså bruke tørrgjær, for i mellomtiden hadde en pakke med denne ingrediensen dukket opp fra en skuff.

Akkurat nå, søndag kveld, nærmer brødene seg ferdig stekt. Kanskje om en times tid.

Fortsettelse følger.