Apartheid i Sakai i Japan (1969-1971).

Apartheid i Sakai i Japan (1969-1971).

Mens jeg sitter slik og skriver, dukker stadig nye minner opp.

Jeg har vært i mange land der enkelte folkegrupper blir sett på som lite ønskelige eller mindreverdige av mange mennesker, og de landene er mange.

I to år, fra 1969 til 1971, var jeg om bord på MT Thorshov.

En dag fikk vi beskjed om at vi skulle til Japan, og jeg gledet meg stort siden jeg aldri hadde vært i dette landet som James Michener skriver så flott om i boken Sayonara der en amerikansk soldat blir forelsket i en japansk pike.

Landet som jeg oppfattet som både mystisk, gammeldags og moderne, alt på samme tid. Om hus av papir. Om studenter som tok livet av seg hvis de ikke klarte sine eksamener. Om billige kameraer, kikkerter og stereoanlegg. Jeg visste at dette kom til å bli et spennende besøk.

Vi var tre som gikk i land den første ettermiddagen. Vi bestemte oss for å finne en restaurant som hadde skalldyr på menyen, men det var ikke enkelt. Vi sto nederst i byens hovedgate og så oppover gaten. Alle skiltene var skrevet med japanske skrifttegn, og det var det ingen av oss som forsto, så vi måtte spørre.

Jeg husker dette som om det var i går, så jeg velger å bruke nåtid når jeg forteller om vårt møte med Sakai som i dag er en av Japans største havnebyer.

Vi går oppover gaten og ser inn i hvert eneste vindu, men ingen av de første er restauranter. Det er bare butikker, butikker og butikker. Vi setter opp farten. Den mest sultne går foran, mens vi to andre rusler et godt stykke bak.

  • «Spiste du ikke før vi gikk fra borde?», roper jeg til den sultne.
  • «Nei, men det må jo være en restaurant her»,svarer han, «fy faen, for en drittby».
  • «Slapp av»,svarer min sidemann, «det dukker nok opp en restaurant før eller senere».

Vi fortsetter å gå.

Plutselig stopper den sultne, legger pannen helt inn til et stort vindu med begge hender på ansiktssidene for å stenge lyset ute.

Han snur seg mot oss og roper: «Her er det. Denne ser fin ut».

Han åpner inngangsdøren. Nå er også vi fremme og ser inn på en skikkelig bra utseende restaurant.

  • «Det er jo ingen her», sier den sultne som allerede er halvveis inne i lokalet.

Vi blir stående litt uvisse. Vet liksom ikke hva vi skal gjøre, mens øynene våre begynner å venne seg til det litt dunkle lyset her inne.

  • «Nå kommer det en»,sier den sultne, «jeg gleder meg allerede». Han har vært i Japan før, så vi lar ham styre. Dessuten er han den mest sultne av oss tre.

Nå ser jeg også ham som den sultne så først. Jeg ser en mann som kommer mot oss. Han er dresskledd, i sort dress, så jeg antar at han er hovmesteren.

Han stopper foran oss og smiler forsiktig. Den sultne er igjen først og spør om ledig bord, selv om vi ser at alle bordene er ledige. Det er jo slikt man gjør når man kommer inn i en restaurant med hvite duker og svartkledd hovmester.

  • «Sorry», sier hovmesteren, «only Japanese».
  • «Hva faen?», sier den sultne. Jeg værer at vi kommer til å få en sint kollega, så jeg smiler, tar kollegaen i armen og trekker ham med utenfor der vi blir stående å diskutere.
  • «Ærre apartheid eller?», sier den sultne som nå også er sint.
  • «Vi prøver et annet sted», sier vår kollega, «dette var sikkert et spesielt sted for sånne nasjonalister. Jeg har hørt om dem før. Ikke bare her i Japan. Det er mange som ikke liker utlendinger. Jeg husker at flere reagerte når ungarerne kom til Norge».
  • «Ja, og når nordlendingene kom ned til oss i sør», fleiper den sultne som nå har begynt å roe seg, men han er fortsatt sulten, så han fører an.
  • «Her er en ny», hører vi foran oss, og ser at han forsvinner inn en døråpning, men før vi når frem, kommer han ryggende ut igjen med en illsint japaner etter seg. Japaneren lirer av seg noen japanske ord og forsvinner inn igjen.
  • «Hva sa han?», spør vår kollega som er av det rolige slaget. Dessuten spiste vi begge godt før vi gikk i land, så vi har ikke det store behovet for mat.

Ikke slik som den sultne som snur seg mot oss med store øyne.

  • «Han sa . . ., han sa at . . ., han sa: Food for Japanese, not for you, not in Sakai. Betyr det at vi skal gå sultne i hele kveld. Fy faen!»

Den sultne virker nå fortørnet. Fortørnet, sulten og sint. En svært dårlig kombinasjon.

Vi blir enige om å stoppe en taxi og for å spørre etter en restaurant for oss. Taxien stopper og den sultne river opp bildøren, stikker hodet nesten helt opp i ansiktet på sjåføren og nesten hyler:

  • «Restaurant for dirty Norwegians. Do you know?»

Vi står fortsatt avventende på fortauet inntil den sultne vinker oss inn i baksetet. Han setter seg foran.

  • «Seamen officers club», sier han henvendt til oss og ser mutt forover.

Offisersklubben er grei nok, men den er ingen spiserestaurant. Store vinduer uten gardiner og helt hvitt interiør med ok europeisk mat.

Mannen bak disken, han er også japansk, sier at hvite er lite velkomne i denne delen av Sakai.

  • «Har dere ikke sett at all skrift på og utenfor butikker og restauranter, er japansk?», spør han og svarer selv: «Det er for at dere ikke skal forstå, men her er dere velkomne».

Denne følelsen av å være mindreverdig, var ikke god. Dette er førti år siden, men jeg husker det godt.

Apartheid og fremmedfrykt er noe dritt uansett hvor det er. Dessverre har vi det i mange land, også i Norge der mange mørkhudede har blitt og fortsatt blir nektet adgang til etablissementer som skylder på klubbmedlemskap, fullt hus eller lignende.

2020 02 18 - Sakai i Japan

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s